Diana og glorien

«Vår» del av verden, den vestlige, den industrialiserte, har hatt en felles opplevelse av sorg over prinsesse Dianas død. Den skapte en bølge av oppriktig sympati, fordi massemediene formidlet den så omfattende og så kompakt at den kunne nå alle.

  • Journalistene skal fortelle det de ser, hører og opplever og som er av interesse for andre mennesker. I visse tilfeller skal de ikke bare formidle det de erfarer, de skal også artikulere stemninger i større eller mindre grupper og ved større anledninger i hele befolkningen og til og med flere befolkninger. Dette er en så formidabel oppgave at det kan føre til gale slutninger. Vi så mange eksempler på det for et år siden, da for eksempel norske tv-nyhetsopplesere bastant erklærte at Dianas død var det største verden har opplevd i dette århundret.
  • Men det var det altså ikke. Det har de fleste journalister nå slått seg til ro med, fordi det de observerer i Storbritannia og andre steder forteller dem at sørgehøytidelighetene er over, og kanskje sorgen også er leget.
  • Samtidig som Dodis far, prinsessens bror og mange andre ikke bare folkeliggjør prinsessen og minnet om henne, men i mange tilfeller også forsimpler det som måtte være vakkert og verdifullt, blir det også klart for alle at noen helgen blir Diana neppe. Riktignok henvendte hun oppmerksomheten på mange alvorlige oppgaver med å vise sympati med mennesker som har det vondt. Men samtidig var hun jo også playgirl og levde et sosietetsliv som ikke harmonerte særlig med den opphøyde status man ville gi henne. Det skal større mirakler til for å bli helgen i 1998.
  • Dette visste jo journalister med instinktet og intelligensen i behold allerede for et år siden. Det bemerkelsesverdige er at det ikke kom klarere til uttrykk. Etter hvert begynte ettertanken å artikulere seg i det offentlige rom, men stort sett var også medienes analytikere og kommentatorer overveldet av Diana-sorgen og tok dens forhastede konklusjoner for gitt.
  • Vi har altså opplevd at mediene og menneskene møtes i samme opplevelse. Journalister artikulerer stemninger og blir selv en del av dem. De skaper i opplyste samfunn ikke disse stemningene, men de kan forsterke dem og forårsake uønskede resultater. Det skjer som regel ikke, fordi samfunnets iboende fornuft ikke tillater det. Men igjen står spørmålet om hvordan mediene har skjøttet jobben sin.