Dickens-liv i Russland

Familiefilm preget av dyster realisme fra det nykapitalistiske Russland.

FILM: Familiefilmen «Italieneren» er heftig prisbelønt, både fra Berlinalen og her hjemme ved Barnefilmfestivalen i Kristiansand. Den forteller en historie av et sånt kaliber som man satt og grøsset over i hørespillene i gamle dagers Lørdagsbarnetimen. Og det er definitivt mye arv fra Charles Dickens i beretningen om barnehjemsgutten Vanya.

Tyveri og prostitusjon

Man ser også innflytelsen fra de store russiske filmskaperne i Andrei Kravchuks film. Sosialrealismen er kraftfull i beskrivelsen av russiske barnehjemsmiljøer. Her er det mennesker med gode intensjoner, men også kyniske entreprenører som ser det økonomiske potensialet i utenlandsadopsjon. Og her er barna overlatt til hverandre og et strengt hierarki. De overlever av tyveri og prostitusjon, de store passer og lærer opp de mindre.

Fem år gamle Vanya (hjerteskjærende godt spilt av Kolya Spiridonov) kalles Italieneren fordi et italiensk ektepar har vært på besøk og plukket ham ut til adopsjon. Men papirarbeidet tar tid, og i mellomtida kommer en ulykkelig russisk kvinne på besøk for å lete etter sin sønn, som hun satte bort like etter fødselen. Det viser seg at gutten, Vanyas venn, nylig er sendt til utlandet med nye foreldre. Vanya får høre at kvinnen dagen etter kaster seg foran toget.

Sterk og brutal

Nå vil han ikke lenger til Italia, han vil lete opp sin biologiske mamma. En utrolig jakt begynner, der femåringen må stjele sine egne papirer fra barnehjemmet, lære seg å lese og planlegge fluktruten, som også innebærer at han blir forfulgt av barnehjemmets mektige styreforkvinne og hennes mafiøse håndlangere. Vanja får hjelp av en prostituert jente ved barnehjemmet, men etter hvert må han finne fram helt alene her i verden.

Det er en historie så sterk og brutal, fortalt i et så realistisk formspråk, at man kan stusse på om filmen egentlig passer for barn. På den annen side, barn tåler sterke historier.

Fordi filmen har norske undertekster, og altså ikke er dubbet, utelukker den et publikum som ikke er lesekyndig. For de litt eldre vil den være en tankevekkende opplevelse, kvalitativt annerledes enn animerte dyr som stepper og synger.

Dickens-liv i Russland