STAUTE KARER: The Charlatans er den streite, ukompliserte typen som ikke er så opptatt av å forandre verden som å bare holde seg i live, skriver vår anmelder. Foto: Promo.
STAUTE KARER: The Charlatans er den streite, ukompliserte typen som ikke er så opptatt av å forandre verden som å bare holde seg i live, skriver vår anmelder. Foto: Promo.Vis mer

Anmeldelse: The Charlatans – «Different Days»

«Different Days» viser at man kan komme langt med litt hjelp fra sine venner

Samarbeidsvillige sjarlataner.

ALBUM: The Charlatans er bandet som alltid har vært der, men aldri har satt sitt spor på historien.

Different Days

The Charlatans

4 1 6
Plateselskap:

BMG

««Different Days» vil gjerne bli lest som en kommentar på samtiden. I en tid preget av kynisme og splittelse, slår The Charlatans et slag for oppriktighet og samhold.»
Se alle anmeldelser

Engelskmennene var tilstede helt på tampen av åttitallet, da selv ikke rockistene klarte å holde seg fra å omfavne rave-kulturens ekstase.

Og de var også på plass et par år senere, da rusen var blitt til bakrus og den grenseoverskridende Madchester-bølgen måtte skygge for langt mer konservativ britpop – kanskje tydeligst eksemplifisert i Primal Scream, som fulgte opp den strålende syretrippen «Screamadelica» (1991) med en rockeplate prydet med det amerikanske sørstatsflagget.

Det er likevel ikke slik at det er The Charlatans man viser til for å forstå hva som gjør britpop og Madchester interessant. Der The Stone Roses – kjempen de ligner unektelig mest på – rett og slett er bedre låtskrivere, mangler The Charlatans den brede appellen til Oasis, ironien til Blur og ambivalensen til Pulp. Deres beite er den grå middelveien.

I mine ører er det i hvert fall påfallende lite ved albumene fra The Charlatans storhetstid – inkludert «Between 10th and 11th» (1992) og «Tellin’ Stories» (1997) – som låter særlig spennende drøye 20 år senere.

Men det er jo en slags verdighet i det også: Alle kan ikke være best. Noen er også nødt til å være den streite, ukompliserte typen som ikke er så opptatt av å forandre verden som å bare holde seg i live (det største utgivelsesgapet deres er mellom «Who We Touch» (2010) og «Modern Nature» (2015)).

Artikkelen fortsetter under annonsen

«Different Days», engelskmennenes trettende album, er et slags unntak fra regelen. Den vil gjerne bli lest som – i likhet med mange skiver om dagen, inkludert Gorillaz’ «Humanz» – en kommentar på samtiden. I en tid preget av kynisme og splittelse, slår The Charlatans et slag for oppriktighet og samhold.

«We built the house together/in freezing cold weather,» messer Tim Burgess på albumåpneren «Hey Sunrise». Det er et spesielt treffende apropos: «Different Days» har nemlig blitt til gjennom en drøss av musikalske samarbeid. For å nevne noen: Kurt Wagner (Lambchop), Stephen Morris (New Order), Anton Newcombe (The Brian Jonestown Massacre) og krimforfatter Ian Rankin spytter alle inn i kassa.

Flere av disse har riktignok kun biroller, men med de to beste låtene, «Not Forgotten» og «Spinning Out», fremstår samarbeidene helt essensielle. På «Not Forgotten» – som tenderer mot Spiritualizeds romrock da den var ordentlig bra – deler The Smiths-gitarist Johnny Marr rikelig av sin briljans, mens den vemodige soulen «Spinning Out» – skrevet i samarbeid med albumaktuelle Paul Weller – har en emosjonell dybde som The Charlatans ellers bare kan drømme om.

Resten av «Different Days» veksler imidlertid mellom det helt kurante (tittelsporet; «Let’s Go Together»; «Solutions») og det masete («The Same House» og «Over Again», som låter som Super Furry Animals tolket av en gjeng kjøtthuer).

Det spørs med andre ord om The Charlatans noensinne vil bli ordentlig bra. Men som «Different Days» illustrerer, kan man komme langt med litt hjelp fra sine venner.