Digital-tv til alle

«Norges 40 år gamle kringkastingsnett med analog teknologi på landets fjelltopper må i løpet av få år rustes opp, hvis det ikke skal ruste ned.»

Et billig, allment kringkastingstilbud uavhengig av bosted har i femti år vært like selvfølgelig for nordmenn som allmenn, fri eller rimelig adgang til skole, sykehus, vei, vann og strøm. Men i den nye digitale verden står også allmennkringkastingen i fare for å bli et til dels kostbart betalingstilbud - for hele befolkningen. Norges 40 år gamle kringkastingsnett med analog teknologi på landets fjelltopper står nemlig for fall. Det må i løpet av få år rustes opp, hvis det ikke skal ruste ned. Spørsmålet er om NRK og TV2s bakkenett skal oppgraderes til et tidsmessig, digitalt bakkenett, eller om jobben med å distribuere TV heretter overlates til private satellitter, kabelnett og nye teknologier. IT-, telekom- og programvarebransjen som har sine øyne rettet mot lønnsomhet og marked, ønsker primært det siste.

Utsendelse av fjernsyn skjer hovedsakelig på tre måter - gjennom bakkenettet montert i master på nesten tre tusen fjelltopper, gjennom kabelnett en halvmeter nede i jorden og fra satellitter 36000 kilometer over ekvator. Norge har litt over to millioner husholdninger. Av disse får 900000 inn fjernsynstilbudet gjennom kabelnettene til Telenor, det multinasjonale UPC og 1300 lokale kabelanlegg. 550000 husstander har parabolantenne for satellittmottak fra Telenor og det multinasjonale MTG (Viasat). Resten av befolkningen - 600000 husholdninger - tar inn TV-signalet fra nærmeste kringkastingsmast som det Telenor-eide selskapet Norkring driver.

I dag er fjernsynsmediet digitalisert - altså basert på datateknologi - i mesteparten av programproduksjonen. Dette sparer kringkastingsselskapene for betydelige kostnader. Når det gjelder distribusjon og mottak er fjernsynet derimot fortsatt ganske gammeldags. Også for å spare store utgifter fremover er det derfor nødvendig å skifte ut - digitalisere - det gamle analoge kringkastingsnettet. Et digitalt nett gir langt bedre ressursutnyttelse i eteren med mulighet for flere kanaler til samme sendepris, med bedre kvalitet på bilde og lyd etter ønske. Et digitalisert sendenett gir også toveiskontakt med TV-titteren. Et slikt «håndtrykk» mellom kringkaster og fjernsynsseer gir mulighet for en rekke nye, personlige innholdstjenester og opplevelser for publikum, som med fjernkontrollen aktivt kan bestille fra et elektronisk programblad på skjermen (EPG).

I første omgang vil det i et bakkebasert kringkastingsnett være plass til 15- 18 TV-kanaler, et stort antall radiokanaler, et bestillingstilbud for film, en moderne utgave av tekst-TV, samt et elektronisk programblad, avhengig av hvilken mottakerboks som brukes. Det er aktuelt å bygge ut nettet slik at kanalene til TV2 og NRK vil dekke alle områder som i dag får inn TV2, samt satellittskyggeområdene. Dermed vil hele landet i praksis ha det nasjonale basistilbudet, inkludert NRK2. I tillegg vil over 90 prosent av befolkningen kunne ta inn 10- 12 kanaler som betaltilbud - det aller beste av øvrige norske og utenlandske TV-tilbud. I neste omgang blir det frigjort frekvenskapasitet som åpner for ytterligere 10- 15 kanaler i det digitale nettet.

Overgangen fra det nåværende kringkastingsnettet til et nytt, digitalt nett krever at alle TV-apparater som skal ta imot det nye signalet, må koples til en digitalboks for å virke. Hvis Norges televisjon AS søker og får konsesjonen, er det meningen å dele ut digitalbokser til alle lisensbetalende husstander som ønsker det. Deretter vil det gamle nettet bli slokket så raskt som mulig, for å slippe doble distribusjonskostnader. Det er ennå ikke endelig bestemt hvilke funksjoner digitalboksen skal ha, og det skjer en rask utvikling på dette området. Om noen år vil funksjonene til boksene være bygd inn i alle nye TV-apparater. De vil ha åpne standarder og kunne ta imot signalene fra både kringkastingsnett, satellitt og kabel.

Landet vårt er et av de vanskeligste i verden å bygge ut kringkastingsmessig, fordi vi bor så spredt i en så vanskelig topografi med fjorder, daler og fjell. Stortinget har likevel bevilget penger til det - gjennom 40 kostnadskrevende år. Nå er infrastrukturen på plass på fjelltoppstasjonene med bygninger, master, antenner og strømtilførsel - store investeringer i anlegg som også kan benyttes for digital distribusjon. I Norge koster det like mye å bygge ut TV-dekning til 95 prosent av innbyggerne som det gjør å bringe fjernsynssignalene fram til de siste 5 prosent som bor vanskeligst til. En slik full spredning ville vært umulig på kommersielt grunnlag - i Norge går fortjenestegrensen anslagsvis på 85 prosent. I så fall gjenstår det 600000 nordmenn som er så dyre å nå frem til at de aldri blir interessante for selskaper som kun skal tjene penger.

Med vår spredte bosetting - med bare 14 mennesker pr. kvadratkilometer og med en stor del av befolkningen utenfor byer og tettsteder - er det ikke mulig å nå ut til særlig flere gjennom kabelnett. Økningen i kabelabonnement blir trolig på bare én prosent hvert år. Det er på satellittsiden at veksten kommer, og både Telenor og Viasat er i full gang med den store satellittoffensiven. Men selv om alle som rent teknisk kan ta inn TV fra satellitt, benytter dette alternativet, sitter altfor mange innbyggere igjen med svart TV-skjerm uten et bakkenett. Disse husstandene er fordelt på alle landets 434 kommuner. Derfor er det ikke nok å bygge ut et bakkenett i noen få områder for å fylle «sorte hull». Dessuten er et kringkastingsnett nødvendig også i fremtiden med tanke på mobilt fjernsyn, av beredskapshensyn og for at lokal-TV skal overleve.

I Norge trenger vi altså både kringkastingsnettet, kabelanleggene og satellittene for at alle skal få det TV-tilbudet de ønsker. Ingen av disse tre systemene kan alene betjene hele landets publikum på en helt tilfredsstillende måte. Hvert av dem har sine fordeler og ulemper. De tre sendemåtene støtter og utfyller hverandre, samtidig som de konkurrerer. Over hele verden er kommersielt TV - og spesielt betalingsfjernsyn - knyttet til satellitt og kabelnett. Nasjonalt allmennfjernsyn - som NRK og TV2 - sendes primært fritt gjennom eteren via kringkastingsnett uten betalingsmekanismer. De fleste husstandene har i dag bare én av de tre mottaksmåtene, mens stadig flere har to. Det kan for eksempel være slik at hovedapparatet i stuen er knyttet til kabel eller satellitt, mens øvrige apparater tar imot signalet direkte fra nærmeste bakkesender.

Uten et digitalt bakkenett står Europas allmennkringkastere i reell fare for å bli låst fast i en rolle som passiv innholdsleverandør og publikumsmagnet for distributører som tilbyr kommersielt satellitt- og kabel-TV. I så fall ville allmennkringkasterne bli gratis trekkdyr for de store pengeinteressene i TV-industrien. Et digitalt bakkenett er en forsikring for at public service-selskapene skal overleve med sitt allmennoppdrag ved at de selv får bruke de mulighetene som digitaliseringen gir.

Det siste halvåret har Norges televisjon fått mange henvendelser som tyder på at vår digitale TV-framtid oppfattes som et meget vanskelig og sammensatt tema, selv for fagekspertene. Det er viktig at framtidas digitale TV-hverdag for folk flest etter hvert også blir et diskusjonstema for folk flest - ikke kun for de spesielt interesserte, kulturpolitikerne og for pengeinteressene. Besøk oss gjerne på www.norgestelevisjon.no, som åpner i dag.