RIKSARKIVET: Forskere vil gjerne ha anledning til å se originaldokumentene, «the real thing». Foto: NTB Scanpix
RIKSARKIVET: Forskere vil gjerne ha anledning til å se originaldokumentene, «the real thing». Foto: NTB ScanpixVis mer

Digitalt er ikke alltid genialt

Omstillingen i Arkivverket bekymrer mange brukere.

Kommentar

Arkivverket skal spare penger. Riksarkivar Inga Bolstad vil ha ned husleiene, og da må arkivene enten få mindre plass eller nedlegges og materialene digitaliseres. Slektsgranskere og historikere skal nyttiggjøre seg arkivmaterialene på sine egne PC-er. Av erfaring vet jeg at det er lettere sagt enn gjort. Det trengs veiledning.

Så spørsmålet er: Er digitaliseringen av arkivmaterialet en så genial løsning som vi er forespeilet?

Digitalisering av den skriftlige kulturarven er et demokratisk gode. For den som finner fram i det digitaliserte materialet er det en fordel å kunne sitte hjemme eller på sitt kontor og få rask tilgang til materialene som er ønsket.

Men riksarkivar Bolstad regner med å spare betydelige beløp ved å redusere rombehovet etter digitaliseringen. Det kan vise seg å være en illusjon. For det første tar det tid å digitalisere de svære dokumentmengdene det dreier seg om. Og selv for erfarne forskere er det behov for veiledning. Og amatører trenger å få forklart sammenhenger og kontekst.

Forskere vil også gjerne ha anledning til å se originaldokumentene, «the real thing». Det kan ikke digitalisert dokumentasjon erstatte. Det må altså fortsatt være hus for arkivene også rundt om i landet, og det må være «folk i husan» som kan ivareta dokumentene og finne dem fram ved behov. Ledelsen tror at det bare er å brenne gamle originaler når de er digitalisert. Men forskere vil gjerne se den fysiske kvalitet ved originalen, der kan det ligge viktig informasjon. Dessuten er det slik at ikke alle digitaliserte dokumenter framstår i tilfredsstillende kvalitet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det går åpenbart en rasjonaliseringsfarsott over arkivverdenen i øyeblikket, slik det gjør innenfor annen offentlig virksomhet. I flere land er det satt i gang omstillingstiltak i arkivverket. Ofte er det folk utenfra som er satt til å gjennomføre endringene, slik det er i Norge. Den nye riksarkivaren kommer fra Skatteetaten og er uten arkivfaglig bakgrunn. Slike folk og deres tidsriktige konsulenter kan i sin omstillingsiver lett komme i skade for å tro at det de oppfatter som modernisering og sparing, blir det motsatte.

Den danske historieprofessoren Jes Fabricius Møller påpekte nylig i den danske debatten at vedlikehold av digitalisert materiale innebærer betydelige driftskostnader. Ingen digital databærer har en kjent levetid på over ti år, skriver han. Det er jo noe vi alle har erfart: Den digitale verden er i stadig endring. I dag finnes knapt datamaskiner som kan avlese en floppy disk.

Prisen for selve digitaliseringen er heller ikke liten. Tidligere har Riksarkivet funnet ut at det er billigere å lagre dokumenter enn å digitalisere dem. Hvorfor det ikke lenger er gyldig innsikt, bør riksarkivarene redegjøre for.

Digitalt lagret informasjon må altså stadig overføres til nye formater. Papir derimot har en levetid som langt overgår det digitale. Vi har jo stadig lesbare papirdokumenter fra middelalderen.

Dagbladet har i likhet med Riksarkivet digitalisert historisk materiale. Slik er både avisene og mye annet verdifullt arkivmateriale blitt tilgjengelig for langt flere. Men ikke alt digitalt er genialt.