STORSLÅTT: Brødrene Vegard og Bård Ylvisåker kan unne seg en aften som stjerner. Og det gjør de. Til gangs. Foto: Sjur Stølen, Dagbladet
STORSLÅTT: Brødrene Vegard og Bård Ylvisåker kan unne seg en aften som stjerner. Og det gjør de. Til gangs. Foto: Sjur Stølen, DagbladetVis mer

Digresjonenes triumf

Ylvis har gjort surrealistisk sjangerblanding til folkeeie - og kan trygt feire med storslagent show.

SHOW: Tenk på en rockekonsertklisjé, hvilken som helst rockekonsertklisjé, og jeg tør nesten love deg at den er der.

Fra starten - der brødrene senkes ned fra taket i solbriller og bevingede metallic-jakker som får dem til å se ut som en slags genmutert blanding av husfluer og Michael Jackson - til avslutningen, «The Fox», som stor finale med laserlysshow, maskerte dansere og fuskepelskåper, er «Ylvis i Spektrum» en oppvisning i ekstravagant artisteri og hemningsløs underholdning.

Påkostet I presentasjonen av brødrene Bård og Vegard Ylvisåkers største hits er det ikke spart på noe.

Her er dansere, heiagjengledere, korister, flere ulike kor, ett av dem med kjendiser, sjumannsband og til og med ei dame som gjør rytmisk sportsgymnastikk. Her er fyrverkeri og pyroteknikk, røykshow, stadige kostyme- og rekvisittskifter, grafikk og videoanimasjon, samt strømmede sangtekster som fungerer dels som karaokeoppfordring, dels som verktøy for å sikre at publikum får med seg de tekstlige poengene.

Og ennå kunne langt, langt mer ha vært nevnt.

Det hele er presentert mer enn corny nok til at det ikke blir pretensiøst.

«Ylvis i Spektrum» er snarere en parodi på selvhøytidelighet og pretensjoner, som en oppfordring til å le av de artister som fulle av seg selv framfører tekster sammensatt av selvfølgeligheter - og av de navlenære i-landsproblemer som til enhver tid måtte plage oss i publikum.

Den typiske Ylvis-blandingen av inderlig seriøs framføringsstil, sjangerblandet melodi bygd opp av ulike velkjente populærmusikalske grep og tøysete tekst sørger for det.

Suksessparade Sjangeren er komikonsertens, og referansene er like gjerne musikalske som fysiske eller verbale.

De musikalske arrangementene er forstørret for å passe Spektrum-dimensjonene og et liveband på sju, pluss fire backup-syngende korister, i tillegg til Ylvis-brødrene selv og deres utvalgte gjesteartister, men Youtube-favorittene fra TV-showet er med: «Pressure», «Jeg heter Finn», «Work It», Calle Hellevang-Larsens «Air Horn Classics», «Massachusetts», «The Cabin», «Someone Like Me», «Janym», «Sammen finner vi frem», «Stonehenge», «Egeland» og altså, til slutt, «The Fox».

Innrammingene er ofte nye, for eksempel når Averøyas skiltmangel dokumenteres gjennom gravalvorlig Brennpunkt-harselas før sangen «Sammen finner vi frem» starter, men ofte er det egne musikkvideoer det vises til også i de sceniske løsningene, og lite er helt og holdent nyskrevet.

Interiørtrender-møter-heavy metal-innslaget «Shabby Chic» var nytt for undertegnede - og jeg tror også for resten av publikum - det samme var en (ikke veldig nyskapende) Wham-hyllest med Magnus Devold som gjesteartist på althorn, samt en anatomisk orientert elektro/synthpop-framføring kalt «Tissemannen», sannsynligvis med opprinnelse i brødrenes skoledager.

Gjester Gladvold er her også. Korguttnummeret fra sceneshowet «Ylvis 4» er inkludert i en tilstrekkelig brutal utgave til at skolegutten noen seter fra meg, anslagsvis åtte år, får behov for å se vekk så lenge som det varer.

Nationaltheatrets Kjersti Botn Sandal får demonstrert noen av sine scenekampferdigheter, i sin gjesteopptreden i «Someone Like Me», blandingen av musikalmyk kjærlighetsballade (á la noe Claude-Michel Schönberg kunne ha skrevet) og dubstep (veldig langt fra miserabelt).

Samarbeidspartnerne Calle Hellevang-Larsen og Magnus Devold er som allerede nevnt blant gjestene.

BURGERE TIL FOLKET: Vegard Ylvisåker i «Massachusetts». Foto: Sjur Stølen, Dagbladet
BURGERE TIL FOLKET: Vegard Ylvisåker i «Massachusetts». Foto: Sjur Stølen, Dagbladet Vis mer

Gjest er også lillebror Bjarte Ylvisåker, som stiger opp fra scenegulvet og avleverer et solonummer, syngende på tekstlinjer som «I was never asked to join them» og «I will never be a star», og Einar Lunde, Åge Sten Nilsen, Gaute Grøtta Grav og Hanne Sørvaag (alle på «Sammen», med flere).

Noen av oss savnet Bernhard Ramstad («Joff-tchoff-tchoffo-tchoffo-tchoff»), og vi kunne nok også ha ønsket oss noe mer nyskrevet materiale - men det Ylvis ga oss, var mer enn tilstrekkelig til å skape feststemning i et fullsatt Spektrum. 

STJERNEGLANS TIL FOLKET: Bård Ylvisåker i «Pressure». Foto: Sjur Stølen / Dagbladet
STJERNEGLANS TIL FOLKET: Bård Ylvisåker i «Pressure». Foto: Sjur Stølen / Dagbladet Vis mer