Dikt av ymse kvalitet

Det er en merkelig ujevn diktsamling Annie Riis gir ut i vår. Diktene har et enhetlig preg. Det er ikke der det stikker.

De er vevd inn i en syklisk sammenheng med reisen som et gjennomgangstema. Det er som om de er blitt til en raptus, i en anstrengelse. Men diktene er av varierende kvalitet. Vi får en del oppvarmingsøvelser med på kjøpet, dikt med liksom-dypsindige tanker, med et substansløst, liksompoetisk språk. Annie Riis kan umulig ha lagt sin dikterbegavelse inn i linjer som denne: «Reiser du på første klasse, risikerer du å mangle reisefølge».

Men andre dikt har en uutgrunnelighet, en sangbarhet ved seg som ikke slipper taket. Særlig synger det av noen daktylos-strofer. Hun skaper et miniepos om reisens begynnelse, om den første spede lengsel, drømmen om «eventyrbortenforlandet» (for et ord!) som kanskje er mer verdt enn selve reisen:

Reisen som mulighet ligger i dvale lengst inne i sinnet,

likesom toppen av treet og roten som finnes i frøet.

Langt før den første og minste bevegelse ennå er vekket,

sitrer en lengsel om flukt mot det ukjente langt i det fjerne.

«Men den som reiser» er også en reise i selve diktet. I dikterens egen stue, ved skrivebordet er det som om drømmen om Hellas tar form og materialiserer seg. Og når hun beretter at hun sitter ved Homers føtter, så virker det verken skjevt eller stormannsgalt. Hun gjør som enhver dikter bør gjøre: søke tilbake til den første poeten, til selve kilden:

Steinen jeg fant på stranden vokser

og blir til den lysegrå klippen

som kalles Homers kateter.

Jeg sitter ved skaldens føtter og hører

om han som ferdedes lenge på havet

og opplevde eventyrreisens berusende makt,

før han endelig vendte hjem.