FARGESTERK: Poeten Eldrid Lunden fotografert i da hun ble Norges første professor i skrivekunst i 1996. Foto: Tom Martinsen / Dagbladet
FARGESTERK: Poeten Eldrid Lunden fotografert i da hun ble Norges første professor i skrivekunst i 1996. Foto: Tom Martinsen / DagbladetVis mer

Dikt-dronningen Eldrid Lunden runder 75 år

Professoren og poeten til Tronsmos Bokhandel i dag.

Kommentar

I all stillhet har professor i skrivekunst og poet i særklasse Eldrid Lunden rundet 75 år. Dette i motsetning til visse av hennes kolleger, som også har jubilert og blitt feiret i flere dager til ende med festmiddager, festivalbesøk, enndog egne festivaler, og hederlig omtale. Noe de utvilsomt har fortjent, men det har sannelig Lunden også.

I dag klokka 14.00 samtaler Lunden i Tronsmos Bokhandel med den unge, begavede forfatteren Inger Bråtveit, som nettopp har utgitt den sterke romanen «Alice A4». Såvidt jeg kan spore, er dette den eneste offisielle feiringen av Eldrid Lunden, i hvert fall i hovedstaden, der dikteren fra Naustdal i sin tid fikk sine første dikt på trykk i tidsskriftet Profil.

Lunden kom til hovedstaden fra Voss, der hun hadde tatt artium. Hun studerte litteratur og gikk på jazzklubber. Hun fortalte om dette for nitten år siden, da fotograf Tom Martinsen og jeg besøkte henne i Bø.
 
Hun var blitt Norges første professor i skrivekunst. Martinsen tok flotte bilder ute i den vakre Telemark-naturen. «Jeg visste at det fantes kunstnere, men det tilhørte ikke min verden,» mintes Lunden. «Jeg satt på hybelen og hørte Ønskediktet, Edith Södergran og sånt. Jeg hadde også dikt på pensum som fikk meg til å tenke at slikt kunne jeg også kanskje få til. Jeg prøvde meg og sendte inn diktene til tidsskriftet Profil. De syntes det var OK og satte dem på trykk.»

Artikkelen fortsetter under annonsen

Jeg nevnte at hun ofte blir ramset opp som en del av det sagnomsuste Profil-miljøet rundt 1966, og hun svarte: «Jeg har lagt merke til det. Min deltakelse er betydelig overdrevet. Jeg har lurt på hvorfor jeg er blitt trukket så sterkt inn i det siste. Er det noen som har sprunget fra regningen sin? har jeg tenkt. Men jeg traff jo alle odelsguttene på et par redaksjonsmøter; Einar Økland, Paal-Helge Haugen, Tor Obrestad og de andre. Jeg fikk kommentarer til mine egne tekster. Jeg fikk bekreftet at andre hadde et liknende forhold til tekst som det jeg hadde selv.»

Det er lettere å bygge opp myter enn å avlive dem. Lunden har vært en ytterst selvstendig figur i det litterære landskapet. I en av sine essaysamlinger skriver hun at «litteraturtolking verken er, eller bør være, eit felt som blir overlatt til litteraturforskerane åleine».

Som leder for Forfatterstudiet i Bø er hun legendarisk. Litt fryktet. Hun kan se streng ut. Men er imøtekommende, varm og munter, på en vestlandskinnful måte. «Det fascinerende med en tekst er ikke at den finner svar, men at den folder seg ut i et eksplosivt mangfold,» forklarte hun Martinsen og meg.

Diktene er skrevet i et språk som er hennes og hennes alene. Bøkene har flotte titler som «f.eks. juli» (1968), «hard, mjuk» (1976), «Mammy, blue» (1977), «Noen må ha vore her før» (1990), «Slik sett» (1996), «Til stades» (2000) og «Flokken og skuggen» (2005). Les selv. Ingen andre skriver sånne dikt. Erfaring, natur, fortelling, følelser, visdom, språk, erkjennelse. Alt i ett. Gratulerer med vel overstått!

Lik Dagbladet Meninger på Facebook