Dikt i beat og moll

En bok som varer høsten ut.

BOK: Så skal det altså handle om Dan Turèll (1946-1993), hele Danmarks onkel Danny, en evighetsmaskin av en skribent, en forfatter som lot skriften fare som en løpsk berg og dalbane rundt sin magre framtoning, som skrev dikt i kilometervis, romaner, selvbiografiske skisser, avisartikler, kronikker, portretter – som aldri sluttet å la seg fascinere av sin samtids mangslungne kultur. Høyt og lavt var like mye verdt i Turèlls tolkninger; Donald Duck eller Ezra Pund, alt fikk betydning og ble tydet gjennom Turèlls skapende fantasi og hans evne til å se det essensielle i de moderne mytene.

Alltid var han på vei, videre, langs språkets streder og avenuer, ifølge sin kone Chili jobbet han «konstant»:

– I en uopphørlig strøm av løpende prosjekter var han alltid fokusert på neste dødlinje. Dikt skrev han hele tida, de kom dansende og dryssende som et akkompagnement, en understrøm til alt annet, om det var essays, spalter, anmeldelser eller kriminalromaner.

Dette forteller Chili i et sprelsk etterord til denne vakre, bruksvennlige samlingen med Dan Turèll-dikt, gjendiktet av Nils-Øivind Haagensen og Bendik Wold. Man går til boka med skepsis, fordi man er vant til den danske formen for coolhet og København-slang i Turèlls dikt - midt oppi alt det kosmiske og universelle.

Men så oppdager man fort at de to har klart det, de har mestret rytmen, som er noe av det viktigste i Turèlls teknikk, denne beaten han hentet fra jazz og rock, ordenes magiske musikk - så velegnet til opplesning - slik at hele boka kan leses som en reise gjennom syner og visjoner, uanstrengt glidende langs en strøm av…Ja, av hva? Identitet, tror jeg. Turèll er en lyriker som trekker hele seg selv inn i sitt univers, som om han i hver eneste setning forsøker å romme sin selvbiografi. Lik en Walt Whitman besynger han seg selv, samtidig som han henvender seg til verden, den endeløse.

Turèll startet ut som en slags modernist, inspirert av Ezra Pound og Allen Ginsberg. Allerede i første dikt i denne boka skildrer han språket sitt:

«hallusinerte setningsslanger bukter seg opp og ned på arket

forsvinner dypere inni seg selv

og danser i kjeder omkring sine egne ord»

Språket er fysisk, en form for virkelighet som omslutter den arbeidende dikteren. I flere av diktene fra denne tidlige perioden bruker han gjentakelsen som effekt. Et dikt begynner for eksempel slik:

«DU ER ALENE I DET HVITE ROMMET

Det er ingen begynnelse

Det er ingen avslutning

DU ER ALENE I DET HVITE ROMMET

Det er ingen drøm

Det er ingen virkelighet»

Og så videre. Linje etter linje som forteller at du, leseren, eller kanskje jeg, dikteren, er alene i det hvite rommet. Det fins ingenting annet, likevel finner dikteren det nødvendig å påpeke hva som ikke fins. Det er altså «noe», men samtidig et fravær av det samme «noe».

Også i andre dikt gjentas åpningslinjer som mantraer, eller besvergelser, linjer som «Å være beat er å stå på et gatehjørne å være sinnsykt høy», og deretter en drøss med flere definisjoner av å være beat. Eller dikt som gjentar hva som bør sendes «opp i ræva» (her er det danske «op i røven» noe mer godmodig, men likevel). Vi får dikt der åpningsordet i hver linje er «kakaoplanten» eller «William S. Burroughs». Et fantastisk dikt begynner hver linje med de tre ordene «Et annet sted», før vi får i alt 137 linjer der poeten skildrer hva som foregår «et annet sted», hver linje starter med disse tre ordene, og diktet får en enestående suggestiv effekt, inntil siste ord, som selvsagt tilhører den som alltid får siste ordet: «Et annet sted hvis død er DØDEN».

Turèll bruker også et tradisjonelt virkemiddel som gjentakelse av «og», slik det gjøres i Bibelen eller hos Knut Hamsun eller Jack Kerouac:

«og jeg sitter her

og jeg røyker en Camel

og jeg drodler på papiret

og tre ark ligger ferdige fra en uendelig ny reise»

Slik fortsetter det, en hel side til ende før sluttlinjene:

«og det er uendelig

og det er alt

og det er ingenting annet»

Fra og med samlingen «Karma Cowboy» er det som om Turèll stokker om ordene og blir en mer utadvendt poet, som om han går fra punkt til linje og blir en storyteller. Innledningsdiktet signaliserer denne holdningen:

«Som

Å være i et annet land

hvor man ikke forstår språket

men vet at hvis man forsto det

ville man vite at de sier

det samme som man sier andre steder

hvor man forstår det

og derfor forstår man det

likevel alle steder»

Turèll forteller. Små og store opplevelser gynges inn i diktenes rytme, stadig erklæres den store kjærlighet til den elskede, navn fra hele katalogen av historiske og samtidige skikkelser flimrer forbi, store diktere, politikere, jazzmusikere og poeter, de ramler forbi omtrent som hos en ung Bob Dylan –  alt dette, mens forholdet mellom språket og virkeligheten stadig legges under lupen:

«vi har alle disse ordene

til å atskille identiske bevegelser med

og ikke ett eneste

til å forene dem»

Bak det hele; en trang til å nå fram til en taoistisk form for tomhet. Turèll bekjenner seg som buddhist og anarkist, han søker en tilstand av lys intethet, en balanse i sinnet som ikke er forsert:

«–  Egentlig «tenker» jeg aldri

Jeg vet det er mange som gjør det

Selv noen av mine beste venner «tenker»

Jeg ønsker dem hell og lykke med det»

Gjennom disse diktene virvler landskaper, byer i Europa, men først og sist København, fra Istedgades flimrende virvar av bordeller, tatoveringssjapper og nattbarer til jazzklubben Monmartre, eller poetens hjemsted:

«Jeg er ei åpen bok

bokstavelig talt

en hel del åpne bøker faktisk

Jeg er et stort mysterium

for flere av mine nærmeste

Stort sett lever jeg et stillferdig liv

rundt Vesterbros Torv»

Dette er en bok å gå omkring med i veska (den er for stor for frakkelommen), til å ta fram og lese noen linjer når det trengs, søke tomhet, trøst, glede eller omsorg hos onkel Danny, og vite at han når alt kommer til alt trolig har rett:

«Og vi har verken vunnet eller tapt for hver

erfaring må gjøres på nytt hver dag»