Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Dikt med episk dybde

I sin nye bok skaper Øyvind Rimbereid en episk dybde og et historisk rom som vi sjelden ser i poesi idag.

POPULÆR: Øyvind Rimbereids poesi er populær blant litteraturkritikerne, og den nye boka er intet unntak. Her fra da han mottok Kritikerprisen i 2014. Foto: NTB SCANPIX
POPULÆR: Øyvind Rimbereids poesi er populær blant litteraturkritikerne, og den nye boka er intet unntak. Her fra da han mottok Kritikerprisen i 2014. Foto: NTB SCANPIX Vis mer

Øyvind Rimbereid er en av få norske poeter i dag som tør å skrive dikt i et langt format. Han gjorde det i samlingen «Lenis plasser» (2017) og gjør det igjen i årets samling «Hvit hare, grå hare, svart», der diktet «Ønsket» strekker seg over 28 sider og baserer seg på bildet «De siste skudd», malt av Arne Ekeland.

Rimbereid benytter seg villig av godt kjente malerier. De er også trykt opp bakerst i boken, en luksus for de fleste poeter. Del to har tittelen «Før Nasjonalgalleriet pakkes ned» og presenterer en slags kunsthistorisk diktsuite basert på verk av Goya, J.C. Dahl, Harriet Backer, Nikolai Astrup og til slutt altså Arne Ekeland.

Han skyter også inn dikt som bruker bilder av fotografen Espen Tveit og maleren Kjell Tørriset, og sammen med de andre kunstverkene skaper Rimbereid en episk dybde og et historisk rom som vi sjelden ser i poesi idag.

Klarhetens poet

Det skjer først og fremst fordi han aktivt søker etter klarhet i diktene, noe som igjen forutsetter at han bruker et langt format, et format som han klarer å gjennomføre både kunstnerisk og kvalitativt.

Vi ser det i måten han utlegger, analyserer og utspør maleriet av Arne Ekeland, et verk som lenge hang i Nasjonalgalleriet og som mange tusen har sett og sikkert fortsatt har på netthinnen. Det er rett og slett et bilde med solid demografisk tyngde. Samtidig er det et forsøk på å vise alt i den store historiske sammenhengen, slik kommunisten Ekeland tolket dette i krigsåret 1940. Som en klarhetens poet tolker også Rimbereid Ekelands visjon av sin egen samtid, inklusive hans utopi om en kommunistisk framtid.

Det er den samme framtiden der Rimbereid og alle vi andre står i dag, i spennet mellom naturens begrensninger og sivilisasjonens eskalerende vekst. Uten å spekulere i en kommende klimakatastrofe, ligger det i bildene han presenterer en vilje til å ta innover seg kontrastene vi må leve med nå.

Dette ser vi klart i Kjell Tørrisets maleri av en hare: den ser på oss, men hva ser den? Hva kan den se? Det åpne, svarte blikket reflekterer på en måte hele dyreriket. Slik Tørriset maler haren, med et totalt, svart mørke rundt seg, representerer den et slags stumt mysterium, en religion og en tro som er i ferd med å forsvinne. Det er som om haren vet dette, der den stirrer på oss med et taust, ladet blikk, og sier: «Ikke ta meg for gitt. Ikke nå lenger.»

Mirakel i langsom kino

Rimbereid tar opp det vi ofte tar for gitt i de innledende diktene, blant annet i «Mann, Verktøy, lys», der en håndverker drar opp til en gård øverst i en bratt li, for å sette inn husets aller første vindu. På den måten slipper lyset for første gang inn i det trange, mørke, isolerte hjemmet, og for den lille familien som ser på mens håndverkeren jobber, er det som å bevitne et mirakel i langsom kino: med hvert grep og hver bevegelse åpner han verden for dem.

Rimbereid pensler arbeidsprosessen ut med fin presisjon, men han legger også til det som er selve poesien i scenen, den dobbelte følelsen av undring og beundring hos dette småfolket, som også er det demografiske grunnlaget for Rimbereid som forfatter.

Han vil og han klarer å skrive seg fram til øyeblikket i fortellingen da han slipper fram det vi kan kalle det litterære faktum i teksten, selve overskridelsen, transcendensen. Der og da kjenner vi fullbyrdelsen, det episke dypet i komposisjonen som fanges best i bilder, men som Rimbereid fanger veldig bra likevel, slik han skriver med noen ytterst få ord i dette diktets to siste linjer:

«Og akkurat nå lar ingenting av dette seg skille:

mann, verktøy, lys.»

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media