Dikt om å slippe taket

Dikt preget av formsikkerhet, tilstedeværelse og språklig spenst.

Med sin tredje diktsamling, «Å hekle ein laks», befester Ann Kavli sin posisjon som en formsikker og raus poet. Dette er en samling med stort spenn, der noen dikt er viltre og lekne, og nesten surrealistiske, mens andre er sårere og mer tenksomme. Her er nydelige kjærlighetsdikt, men også dikt preget av urovekkende disharmonier: «Han [pappa] dreg rivene over grønt/Dokkestova står med svarte/render under neglene.» De fleste diktene har et høyt refleksjonsnivå. Kavlis dikt er gode å komme tilbake til, å lese én gang til.

Bildeområdet er begrenset i disse diktene, der hovedmotivene er knyttet til vann. Elva, laksen, selen, er elementer som går igjen. Men mer enn det fuktige og omsluttende som vannet representerer, er det bevegelse som er stikkordet for diktene. De synes å oppmuntre til svev og har et diktjeg som lengter etter å slippe taket og bare flyte, med tilværelsen og med tida. Diktet «Å sleppe» er tematisk sentralt i samlingen. Her våger Kavli seg mot det opplagte bildet: «[...] og du kan vere dette lauvet/Sleppe deg/utan tvil/og bli tatt imot/mjukt av ei elv». Å slippe er for jeget i samlingen å gi slipp på smerten, på kontrollen, å slippe pusten ut og lyset inn og være åpen for det som kommer. Kavlis dikt er opplevelsesnære, de er billedsterke, spenstige og sprelske. Årets samling preges dessuten av en tilstedeværelse og en ydmykhet for livet som løfter samlingen ytterligere et hakk.