Dikt på randen

Mye sterk poesi for pengene.

BOK: «Ti titler» heter boka og inneholder Terje Dragseths samlede diktutgivelser så langt. Det utgjør til sammen 750 sider poesi, et omfavn som ikke akkurat er hverdagskost for oss poesilesere.

Dragseth er utdannet filmregissør ved Den danske filmskolen i København og har regissert flere kortfilmer. Han har også spilt inn plater, både som gitarist, sanger og trekkspillmusiker. Som forfatter debuterte han i 1980 med diktsamlingen Offerfesten og regnes som en særegen poet i norsk sammenheng.

Besvergende

Dragseths poesi kan karakteriseres som rytmisk, besvergende og ekspanderende. Diktene i de forskjellige samlingene synes å være er en del av en malende prosess som simpelthen pågår, billedlig rik og full av energi. Ja, Dragseth kan til tider bli fascinerende irriterende i sin pågående prosess, jeg tenker for eksempel på den intensive besvergelsen av «vi» i diktsamlingen «Logg» (2002). Det er knapt en side i boka som ikke besverger vi’et sånn som dette:

Vi rapporterer med blått blekk

i bøker vi er fiktive i

vi motarbeider elektriske impulser

fra en sluttet videomaskin

vi er personlige i vår bearbeidelse

vi samarbeider selvfølgelig om havet

Vi ferdes ufrie på åpne torg

Artikkelen fortsetter under annonsen

vi misforstår en usynlig grense

investerer tungt for alt hva det er verdt «Logg» viser også det transformative i Dragseths poesi. Vi’et skifter stadig posisjon og er flyktig i sin karakter, det nesten ikke grenser for hvor mange egenskaper, virksomheter og påstander det kan inneha, utrette og ytre.

Hvem er vi?


Det gjør vi’et ekstremt autoritært og som leser spør man seg hele tiden: Hvem er vi? Hvem er det som taler? Man aner et mannlig vi, noe som gir politiske og maktstrukturelle konsekvenser for lesningen av boka.

Den transformative bevegelsen kan man kjenne igjen i andre Dragseth-utgivelser. I «Hymner & hypnoser» fra 1985 er det jeg’et som besverges og stadig skifter posisjon, som her: «Jeg er forkledningen foranlediget av mistanke / jeg er barnet i de urolige og klare netter / jeg er øret i min fars sovesang / jeg er det trøstesløse i min mors mot». I «Kjærligheten er som døden alltid levende» (1990) heter det: «Jeg er samtidig mange liv, og går inn og ut av utallige værensrom». Og da er det kanskje ikke så rart at Dragseth også gir kråka tale i «Kvitekråkas song» (2005): «Eg likar ete ormar og kongesnegle / eg he mage / te stikkjelsbær korn og mykje mykje anna godt».

En egen uro


Når man leser Terje Dragseths ti samlinger i en og samme bok, ser man også hvordan diktformen veksler. Typografien og skriftstørrelsen varierer mellom de ulike utgivelsene. Diktene står venstrestilt i de fleste samlingene, midtstilt i «Den sovende» (1994) og i «Logg», vekselvis venstre- og høyrestilt i «Kvitekråkas song» og i «Fundament for dannelse av kaos» (2000). Syntaksen alternerer mellom å være korthogget og messende og der de første utgivelsene er ekstatiske, seinere utgivelser besvergende og den foreløpig siste utgivelsen (Kvitekråkas song) dialektal og mer dempet, er «Kjærligheten er som døden alltid levende» og «Fundament for dannelse av kaos» mørkere og dystrere: «Geværkolbeslag i ansiktet. / Opphissende kvinners skrik og gule tenner sauset av tobakk, sjuke lunger, / og omveiens flukt gjennom det stumme huset (…) Et sted du passerte / med din fars medaljer og dine sønners graver».

Det finnes en urolighet i Terje Dragseths poesi. Det vises i selve diktformen, i dens vekslende sideoppstilling, det vises i subjektets skiftende posisjoner, men også i måten diktene framstiller eksistensen som urolig, uavklart, ja, til tider på randen. Terje Dragseths poesi er sjelden konform og derfor særegen.