Dikt som gir stille glede

Ei uvanleg vakker og gjennomført diktsamling av ein av våre beste poetar.

BOK: Når syng Sisyfos? Det må jo vera medan han går nedover fjellsida, for snart igjen å streva seg oppover med den tunge steinen. Etter strevinga oppover, kor lett må det ikkje vera å gå nedover, utan stein! Han syng og ser seg om!

Denne syngjande boka som Anne Bøe har laga, gjev meg også assosiasjonar til målaren Claude Monet og hans tallause variasjonar av høystakkar, katedralfasadar, i ulikt lys, til ulik tid på dagen på året. Ved å skapa nesten like, men heilt forskjellige måleri, fekk han fram noko ved prosessen; kvart bilete eit sjølvstendig kunstverk, kvart bilete i relasjon til dei andre.

Forelsking

«Sisyfos synger» høyrer til dei sjeldne lesaropplevingane. Ei diktsamling på 110 sider med gjennomført flyt, som ei grøn forelsking i insektenes rike, ja, det er vinter også, men vinter på ein nysett måte.

Anne Bøe skriv om dei mest tradisjonelle tema i norsk lyrikk, kjærleik og natur, men ho gjer det på sine eigne diktariske premisser, og ikkje minst, ho gjer det med erfaringas fingeravtrykk, slik at ein kjenner at dette blir slik det må bli, utan fiksfakseri eller bryting av grenser for eksperimentet si skuld. Her skjer den lyriske rørsla med kunstnarleg nødvendigheit. Ei imponerande bok som gjev meg ei stor stille glede og «grønn fortrolighet». Hah! Dei vil ha oss til å tru at dette ikkje er mogleg. Men Anne Bøe viser oss med styrke og mjuke rørsler at det finst ting som aldri går av moten, dersom ein bare gjer det godt.

Kjærleik

Men her er meir stoff enn god og grøn sus og summing, her er «bitterskål» og innsikter formulert i samanfattande og gjenkjennelege visdomslinjer: «ofre til det meningsløse/blir en mening i seg selv», og ho utnyttar poesiens flyktiglette språk til å vise fram dei rørslene me gjer som ligg på grensa til ikkje å finnast: «vi fins bare halvveis, bevissthet / i vind» eller «solen står opp / slikker oss i seg, er alt vi er dugg».

Her er «tåketerrasser» og «hemmeligsteder». Det dreier seg om gud og ingenting og om det rommet som poesien har å røre seg i for å leggje inn under seg rørsler på grensa av det kommuniserbare. Lågmælt syng denne boka sine insekttonar og sitt lys fram i mørkret. Ein kjærleik i eit grønt og blått rom, ein skulptur av luft. Ho startar som skisser av lys og opnar til slutt eit ansikt som eit blad. Ei bok som tonar mot ein djup resonansbotn i meg og som framfor alt er vakker!