Dikt ut av død

Karoline Brændjord påtar seg en ekstremt vanskelig oppgave - og lykkes svært godt.

DIKTDEBUTANT: Karoline Brændjord debuterer med diktsamlingen «Jeg vil våkne til verden», og lykkes svært godt med en ekstremt vanskelig oppgave, ifølge anmelderen. Foto: KOLON / MAY THERESE VORLAND
DIKTDEBUTANT: Karoline Brændjord debuterer med diktsamlingen «Jeg vil våkne til verden», og lykkes svært godt med en ekstremt vanskelig oppgave, ifølge anmelderen. Foto: KOLON / MAY THERESE VORLAND Vis mer
Publisert

Å dikte om død er gambling. Å skrive dikt om selvmord øker risikoen for å havarere reint kunstnerisk. Resultatet kan bli for personlig, privat, spekulativt, ja, rett og slett usmakelig.

Debutanten Karoline Brændjord har klart den ekstremt vanskelige oppgaven.

Hun mister moren sin og må på en eller annen måte føre denne umulige tilstanden videre. Det mest konvensjonelle ville være å forsyne diktene med reine fakta om livet med moren, inklusive barndom, oppvekst, kriser, kanskje også noen psykiatriske diagnoser og eventuelle innleggelser, alt sammen for å gi den eksistensielle situasjonen et slags realistisk ferniss. Men Brændjord beveger seg vekk fra psykiatrien og rett inn i poesien, det vil si at hun skaper og skriver ut fra et tomt rom.

Moren er katalysator

Selve uttrykket kan virke øde og lite givende, og Brændjord er klar over mulige fallgruver der hun ironisk skriver:

«Jeg er barnet/til en selvmorderske/Strålen som skal kaste kunst/over tragedien/For tenk at galskapen kan etterlate seg/noe mildt og velgjørende.»

Dette betegner en slags automatisk lidelsesestetikk som hun i hvert fall vil unngå, og hun klarer det, ikke minst fordi hun gir selve selvmordet lite omtale. Det holder at vi som lesere vet.

Samtidig er moren grunnlaget for diktene, man kunne nesten kalle henne bokens katalysator. Hun som er her som ikke er her, som likevel er utgangspunkt, inspirasjonskilde, igangsetter, selve det nødvendige tomrommet som må til for å kunne skape og skrive på et høyere nivå.

Død, og kanskje særlig selvmord, gir på en paradoksal måte alltid ekstra eksistens, det fyller på en kontrastfylt måte det levde livet med mer liv. Brændjords poesi beviser for så vidt dette. Diktene er plassert midt i naturen, naturelementene fins på alle kanter, der de går inn og ut av skriften.

Sorgarbeid

Det er i det hele tatt ekstremt lite urbant eller sivilisatorisk å spore her, og det virker riktig, kanskje fordi såkalt sorgarbeid tross alt er en naturlig ting, det kan ikke og ikke bør rasjonaliseres.

Hvis Brændjord fremsetter et slags personlig credo, så ligner det en tro på metamorfosens kraft, en pågående forvandling som skjer både på det litterære og personlige nivået. Det fins mange eksempler i denne lille samlingen, som på side 14:

«Når sannheten ikke er vakker og lyden av skritt ikke/ trøster, lærer jeg å bli en fugl som kan gå på skogbunnen/og sove med èn hjernehalvdel om gangen//jeg etterlikner tonene til en trost, jeg lærer en stillhet/ingen har laget.»

Stillheten er moren, hun er bunnklangen som Brændjord hører, men som vi utenforstående bare kan ane. Man kan kalle dette intuisjonens kontrakt mellom forfatter og lesere, en faktor som går dypere enn den mer velkjente gjenkjennelsesfaktoren. Karoline Brændjord har definitivt oppfylt sin del av kontrakten.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer