Diktatorenes litterære mesterverk

Stjernen fra «Borat» og «Ali G» lager film av Saddam Husseins roman.

Den britiske komikeren Sacha Baron Cohen, kjent fra filmene «Borat» og «Brüno», er i gang med en film basert på en roman skrevet av ingen ringere enn Iraks tidligere president Saddam Hussein.

I filmen «The Dictator» spiller Cohen en nordafrikansk statsleder, tydelig inspirert av diktatorer som Hussein og Muammar Kadhafi, som må reise til USA etter å ha blitt byttet ut med en dobbeltgjenger. Historien er en filmatisering av boka «Zabiba og kongen», men det som er lekket om filmen så langt, tyder på at den er svært løst basert på Husseins roman. Godt er det, for «Zabiba og kongen» utmerker seg ikke som en spesielt god bok. Språket er platt og traurig, historien er uengasjerende og klisjeene står tett som medaljer på et diktatorbryst.

BOKA forteller historien om en konge i middelalderens Irak og bondekvinnen Zabiba. Kongen er fascinert av Zabibas kloke tanker om politikk og styresett, og etter hvert utvikler de to et kjærlighetsforhold. Zabiba blir voldtatt av sin brutale ektemann, som ønsker å stoppe forholdet. Etter hvert blir det ganske åpenbart at Zabiba er en metafor for det irakiske folket og Zabibas onde ektemann er USA.

Til tross for litterære kvaliteter under pari, ble boka en bestselger i Irak, med mer enn en million solgte eksemplarer. Bokas popularitet kan naturligvis ha sammenheng med at den ble solgt for rundt fem kroner da den ble gitt ut og at det i et diktatur generelt er en fornuftig leveregel å lese diktatorens verker. Romanen er blitt både en musikal og en TV-serie i 20 episoder.

Om det faktisk er den irakiske presidenten som har skrevet «Zabiba og kongen» vites ikke med sikkerhet. Mange mener at den ble skrevet av skyggeforfattere etter Husseins instruksjoner, men samtidig skulle man anta at den ville vært bedre skrevet om profesjonelle forfattere sto bak.

Saddam Hussein er langt den eneste diktatoren med litterære ambisjoner. Det er en kjent sak at diktatorer forbyr bøker de ikke liker. Mindre kjent er det kanskje at mange av dem selv står for et omfattende forfatterskap. Om Saddam Husseins litterære kvaliteter er få, finnes det faktisk en god del diktatorlitteratur det av forskjellige grunner er verdt å lese. Noen gir innblikk i en totalitær leders tanker, de forteller noe om politisk filosofi og i enkelte tilfeller dukker det opp glimt av litterær storhet.

Men i mange tilfeller ligger underholdningsverdien rett og slett i hva eneveldige herskere skamløst kan lire av seg av stormannsgalt vrøvl. En av de sprøeste bøkene er «Rukhnama» («Sjelens bok») av Turkmenistans avdøde diktator Saparmurmat Niyazov. Niyazov var bedre kjent under tilnavnet Turkmenbashy, som betyr «alle turkmeneres far».

SADDAM HUSSEIN:  Historien i «The Dictator» er en fimatisering av boka «Zabiba og kongen», men det som er lekket om filmen så langt tyder på at den er svært løst basert på Husseins roman. Foto: AFP/Scanpix
SADDAM HUSSEIN: Historien i «The Dictator» er en fimatisering av boka «Zabiba og kongen», men det som er lekket om filmen så langt tyder på at den er svært løst basert på Husseins roman. Foto: AFP/Scanpix Vis mer

«Rukhnama» er en blanding av historie, religion, filosofi, politikk, selvbiografi og poesi, alt blandet sammen i en salig smørje. Det viktigste med «Rukhnama» er likevel ikke innholdet, men hvordan boka ble brukt til å bygge opp under Turkmenbashys personlighetskult, som var en av de mest omfattende blant diktatorer i nyere tid.

Boka var inntil nylig pensum i Turkmenistans utdanningssystem fra barneskolen til universitetet. Under Turkmenbashys styre måtte man til og med regne med å bli hørt i «Rukhnama» under førerprøven.

Måneden september ble omdøpt til Rukhnama (Turkmenbashy ga alle månedene nye navn) og utenlandske firmaer måtte oversette boka til sitt språk for å kunne drive forretninger i landet. Derfor er «Rukhnama» oversatt til 41 språk. Boka er til og med kopiert på en mikrofilm som ble skutt opp i bane rundt jorda med en russisk rakett, antakelig for å spre Turkmenbashys visdom til utenomjordiske vesener.

Turkmenbashy døde i 2006, men hans etterfølger Gurbanguly Berdimokhamedov er heller ikke fremmed for litterære øvelser. Han har gitt ut en bok om turkmenske hester og to bind om turkmensk plantemedisin. Mest sannsynlig skal disse bøkene, i likhet med «Rukhnama», bidra til å skape en personlighetskult rundt presidenten. At bøkene handler om viktige fenomener i turkmensk kultur er neppe tilfeldig.

I fjor ble det meldt om at «Rukhnama» skal vekk fra pensum og erstattes med en ny bok av den sittende presidenten. Den nye boka skal etter sigende ha tittelen «Turkmennama» («Turkmenernes bok») eller «Adamnama» («Menneskehetens bok»).

Som politikere flest, også de mer demokratisk orienterte, skriver diktatorer mye om sine politiske tanker. Dette har blant annet Libyas nylig avdøde leder Muammar Kadhafi gjort med sin «grønne bok». «Den grønne boka» har den ambisiøse undertittelen «Løsningen på problemet med demokrati. Løsningen på det økonomiske problemet. Det sosiale grunnlaget for den tredje universelle teori». Kort oppsummert betyr dette at (1) vestlig representativt demokrati er udemokratisk, mens folkets deltakelse i borgerkomiteer er direkte demokrati, (2) lønn for arbeid må byttes ut mot andeler av produksjonen og (3) kvinner bør holde seg hjemme og passe barn.

Kadhafi holdt seg ikke bare til politiske litteratur. Han har også gitt ut en samling noveller og essays med tittelen «Flukten til helvete». Kadhafis skjønnlitterære produksjon romantiserer det tradisjonelle libyske samfunnet og viser skepsis til det moderne. I to av novellene blir det hektiske livet i byene beskrevet som stressende og ensomt, mens det rolige, tradisjonelle landsbylivet beskrives som meningsfullt og vakkert.

MUAMMAR KADHAFI:  Hans skjønnlitterære produksjon romantiserer det tradisjonelle libyske samfunnet og viser skepsis til det moderne. Foto: Reuters/Scanpix
MUAMMAR KADHAFI: Hans skjønnlitterære produksjon romantiserer det tradisjonelle libyske samfunnet og viser skepsis til det moderne. Foto: Reuters/Scanpix Vis mer

Et av høydepunktene er novellen «En astronauts selvmord», om en stakkars romfarer som forsøker å finne arbeid på jorda etter at arrogante stormakter ikke lenger har råd til å opprettholde dyre romfartsprogrammer. Astronauten finner fort ut at hans kunnskaper i astronomi kommer til liten nytte i praktisk jordbruksarbeid.

Etter at astronauten har gjort noen mislykkede forsøk på å finne jobb, slutter novellen likefremt med: «Astronauten begikk så selvmord etter å ha gitt opp å finne arbeid som kunne tjene til livets opphold på bakken.» Sjelden er en dramatisk avslutning blitt så nøkternt beskrevet.

Den nordkoreanske diktatoren Kim Il-sung har også vist et betydelig litterært talent. Blant høydepunktene finner man den nasjonalromantiske romanen og operaen «Havet av blod», som handler om motstanden mot den japanske okkupasjonen av Korea. Fortellingen om japanernes grusomheter og nordkoreanernes heltemot passer perfekt til å underbygge Kim Il-sungs nasjonalistiske ideologi.

Operaversjonen av «Havet av blod» er den mest populære operaen i Nord-Korea og spilles i Pyongyang flere ganger i uka. Historien er også blitt en tre og en halv times spillefilm, delvis regissert av Kim Il-sungs sønn og etterfølger Kim Jong-il. Kim Jong-il var kjent for sin lidenskap for film og skal ha hatt et privat visningsrom med førsteklasses lyd- og visningsutstyr.

Som sin far produserte Kim Jong-il en imponerende mengde politisk litteratur, men tatt i betraktning hans interesse for drama, er nok hans mest interessante verker de to bøkene «Om filmkunsten» og «Om operakunsten». Kim Jong-ils filmteori omfatter både det kunstneriske («En film uten musikk og sang er ikke komplett») og det politiske («Politisk visjon er å se alt gjennom partiets øyne og vurdere alle fenomener fra en revolusjonær synsvinkel») aspektet ved filmproduksjonen.

Om Sacha Baron Cohen med «The Dictator» klarer å leve opp til Kim Jong-ils filmvisjoner gjenstår å se.

Artikkelforfatteren driver bloggen Diktatornytt.