Diktaturets haltende tjener

Det er all grunn til å lese nøye når en journalist kritiserer en utenriksminister for å tale menneskerettighetenes sak i et diktatur. Når en journalist legger vekt på å forstå diktaturet og dets berettigelse, blir han en nyttig medspiller for et regime som bryter de idealer han hver dag tar som selvsagt her hjemme.

Torbjørn Færøvik er lettere spydig i sin kronikk i Dagbladet torsdag 6. november. Han raljerer over utenriksminister Knut Vollebæks arbeide under den nylig avsluttete Kina-turen. Og det gjør en journalist i Norge, samtidig som hans kolleger i Kina ikke får lov til å omtale de kommentarer den norske utenriksministeren - og for den saks skyld kong Harald - kom med om det frie ords og frie organisasjoners betydning i et samfunn. Dette burde mane en norsk journalist til ettertanke, ikke harselas.

Færøvik skriver at han har besøkt Kina i en periode på 23 år. Hans kronikk kan derfor ikke forklares eller forsvares utfra en overfladisk kjennskap til landet, en slags forelskelse ved første besøk. Nei, Færøvik er nok heller rammet av det han ikke er alene om i sinolog-kretser: Kjennskapen til landet og dets historie fører til en utstrakt vilje til å se konflikter med kinesiske øyne. Ikke herr og fru Wangs øyne, men Maos, Dengs, Jiangs eller for den saks skyld Konfusius' øyne.

Selvsagt er utgangspunktet for enhver fornuftig analyse og meningsutveksling å kunne se Kina med kinesiske øyne. Men denne evnen misbrukes dersom man i iveren etter å forstå et annet lands historie og kultur, begynner å hevde at det eksisterer et annet sett verdier og idealer for det kinesiske folk enn for det norske. Menneskeverd og menneskerettigheter er universielle verdier. Det er utfra denne sannhet vi må vurdere hvordan et vestlig demokrati skal forholde seg til et diktatur.

La meg forsøke med en illustrasjon, som kanskje gjør konsekvensen av Færøviks haltende forståelse av det kinesiske kommunistpartiets diktatur mer tydelig: Hadde han for 20 år siden skrevet en lignende kronikk i Dagbladet, ikke om Kina, men om Sør-Afrika, ville han ha havnet i et selskap jeg velger å tro Færøvik oppfatter som upassende og klammende. Men i dag velger han altså å rette en forarget pekefinger mot utenriksministeren, fordi «Vollebæk må vite at enhver kjekkasuttalelse til norsk presse til syvende og sist havner på pulten til utenriksminister Qian Qichen». For en urovekkende tanke!

Vollebæk får svare for seg sjøl, men det blir noe patetisk over min NRK-kollegas utlegging av at det å ta opp menneskelige rettigheter med det kinesiske regimet, betyr det samme som å kreve noe nær det fullkomne demokrati i Kina NÅ... Så naiv er vel hverken en norsk utenriksminister eller en NRK-journalist. Poenget er imidlertid hvilke holdninger man skal legge til grunn i arbeidet for friere samfunn. Man kan selvsagt tie. Man kan selvsagt utelukkende bedrive det stille diplomati, men man kan også kombinere et diplomatisk arbeide med å si klart fra.

President Clinton uttalte under president Jiang Zemins besøk i USA at Kina står på feil side i spørsmålet om menneskerettigheter. Clinton sa dette for åpen mikrofon, med Jiang ved sin side. Likevel ble det under USA-besøket undertegnet lukrative avtaler for amerikansk industri, noe som må bety at det er mulig å forholde seg til Kina med to tanker i hodet samtidig. I alle fall for en amerikansk president.

Polemisk spør Færøvik i sin kronikk om når forholdene i Kina har vært bedre enn i dag? Jeg gir ham selvsagt rett i at på mange områder gjør Kina betydelige og gledelige framskritt. For oss som besøker landet med jevne mellomrom er det nok å se, for å skjønne at utviklingen skyter fart. Ingen har noen interesse av å reversere denne utviklingen, men en slik materialistisk tilnærming til verdens eldste kulturnasjon blir likevel et feilspor. For er det ikke nettopp i en periode med økonomisk framgang at sammenhengen mellom materielt friere tøyler og demokratiske reformer bør understrekes?

For all del kan vi glede oss over noe som ligner på demokratiske eksperimenter blant den fattige landsbybefolkningen, men Færøvik vet like godt som meg at vi nå omtaler et land hvor det er forbudt å kritisere det regjerende kommunistpartis såkalte legitime rett til å styre Kina. Det er utfra dette perspektiv det blir meningsfylt å analysere om det fortsatt er riktig å påpeke og kritisere de massive brudd på menneskerettighetene overfor enkeltmennesker, såvel hele befolkninger, spesielt Tibet.

Dessuten, i kjølvannet av de økonomiske reformer Deng Xiaoping iverksatte, har det utviklet seg en turbokapitalisme som gjør at bruken av begrepet i norsk sammenheng blir en meningsløshet. Korrupsjonen er nå så altomfattende at den innfører nye klasseskiller i Kina mellom de få nyrike og massene. Et nytt klasseskille i forhold til det velkjente mellom kadrene og massene. Men kanskje er det nye enda farligere for Kinas framtid enn det gamle. For er man først opptatt av hva som skjer av reformer på landsbygda i Kina, burde man kanskje være mest interessert i de stadige nye sammenstøt mellom fattige og nyrike og provinsadministrasjonen som følge av at noen få skor seg ved hjelp av pengemakt. Poenget med å påpeke dette, er at Færøvik gir inntrykk av at den beste strategi overfor makthaverne i Beijing er å la dem være i fred. Ikke plage dem med brysomme temaer som Wei Jingsheng og Tibet. Men skulle en slik holdning - overraskende nok framsatt av en journalist - stå til troende, måtte det i alle fall innebære at man ser tegn til vilje til demokratisk utvikling. Den ser ikke jeg.

Derimot husker jeg veldig godt 1989 og folkeaksjonene som fant sted over store deler av Kina, ikke bare ved og på Tiananmen. Jeg husker også president Jiangs uttalelse i USA i forrige uke om at massakren var en nødvendighet. Det er altså dette regimet en norsk journalist mener vi skal vise raushet overfor!

Avslutningsvis en historie om et enkeltmenneske i Beijing: Under mine år som korrespondent i Kina for Aftenposten (1985- 1989), ble jeg god venn med en tjenestemann i UD og hans familie. Vennskapet ble vanskelig etter massakren i 1989. Det burde være unødvendig å forklare hvorfor, men for sikkerhets skyld: Tjenestemannen var selvsagt pålagt å framføre den offisielle versjon, og uformell kontakt med en utenlandsk journalist var forbudt. Vi forsøkte likevel, og min kinesiske venn tok åpenbart noen sjanser for å opprettholde kontakten. Da jeg vendte tilbake til Kina, forsøkte jeg å gjenoppta kontakten og ringte hans kontor. Der fikk jeg til svar at de ikke kjente noen med hans navn og at ytterligere forespørsler om ham ikke ville bli akseptert.

Rause skal vi som mennesker være, men ikke når våre medmennesker trampes på.

vigKina

Utenriksmedarbeider Torbjørn Færøvik i NRK har på kronikkplass i Dagbladet stilt seg skeptisk til den noe belærende norske tonen som preget statsbesøket i Kina. Kollega Terje Svabø, også med lang fartstid i Kina, kritiserer Færøvik for å se landets åpenbare konflikter med altfor velvillige, kinesiske, øyne.

Tidligere kronikk:

6. november:

Torbjørn Færøvik: «Kina etter Vollebæk».