SCENE PÅ HAVET: Jon Fosse under oppsetningen av bestillingsverket "Desse Auga", på på Lundsneset utenfor Stavanger. En fantastisk oppsetning der naturen fungerte som scene og aktørene blant annet gikk på vannet. Foto: ERLING HÆGELAND/DAGBLADET
SCENE PÅ HAVET: Jon Fosse under oppsetningen av bestillingsverket "Desse Auga", på på Lundsneset utenfor Stavanger. En fantastisk oppsetning der naturen fungerte som scene og aktørene blant annet gikk på vannet. Foto: ERLING HÆGELAND/DAGBLADETVis mer

Dikter, grotteboer, anarkist og kristen mystiker

Jon Fosse (56) snublet inn i dramatikken i 1993.

Kommentar

Det skal godt gjøres å ikke unne den norske dikteren Jon Fosse «den lille Nobelprisen», som Nordisk Råds Litteraturpris også blir kalt. Som kjent har han hatt grunn til å sitte i nærheten av en telefon også før den store varianten blir delt ut. Men heller ikke gårsdagens pristildeling var noen selvfølge. Blant Fosses konkurrenter var sterke kandidater som Helle Helle fra Danmark, Jón Kalman Stefánsson fra Island og Bruno K. Öjer fra Sverige.

Nå er han den ellevte norske vinneren. Prisen får han for romantrilogien «Andvake» (2007), «Olavs draumar» (2012) og «Kveldsvævd» (2014), bøker som rommer så mye tidløshet, poetisk prosa, sagalignende replikkunst, kjærlighet, død og drama som du måtte ønske deg. Han debuterte i 1983 med «Raudt, svart» (fritt etter franskmannen Stendhal?), fulgt opp med bøker som «Stengd gitar» (1985), «Naustet» (1989), «Morgon og kveld» (2000), «Det er Ales» (2004) og ikke minst de to sterke romanene om maleren Lars Hertervig, «Melancholia I» (1995) og «Melancholia II» (1996).

For rundt 20 år siden nærmest snublet Fosse inn i verdenslitteraturen da han sterkt motvillig skrev et stykke på oppfordring fra en ivrig teatersjef i Bergen, samt en enda ivrigere regissør. Dermed hamret Fosse ned «Nokon kjem til å komme», en av de mest parodierte linjene i moderne norsk litteratur. Som kjent er det et godt tegn at en tekst innbyr til satire.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Den nationale scene ville straks sette opp stykket, men det viste seg å allerede være solgt til Det norske teatret. Generøs som han er, skrev Fosse straks enda et drama, «Og aldri skal vi skiljast». Dette skjedde i 1993, og nå var Fosse i gang. Stykkene gikk kloden rundt, fra Kiruna til Kina. Den beskjedne mannen fra Strandebarm skrev dramatikk nesten raskere enn skuespillere på den internasjonale scenen klarte å lære seg replikkene.

Rundt 40 teaterstykker seinere, i 2013, erklærte han at han var ferdig med teater. Fra nå av ville han fortsette som prosaforfatter, noe han hadde holdt gående ved siden av sin aktivitet som «den nye Ibsen». Samtidig flyttet han inn i Grotten.

Fosse startet sin kunstneriske karriere som 12-åring. Han spilte rockgitar i et band. Som Eric Clapton øvde han i time etter time, hver eneste dag. Det er ikke tilfeldig at hovedpersonen i «Andvake» er felespiller. Etter fire år la Fosse bort instrumentet og tok opp pennen. Han skrev og skrev og ble en aktet litteraturforsker. Han minnet likevel litt om en spillemann, da han utstyrt med dikt og lommelerke kunne påtreffes på turné sammen med Kenneth Sivertsen. Fosse har sagt at han aldri har våget å lese opp uten noe innabords.

Men det er en stund siden. Nå verken drikker han eller lager skuespill. Han grubler over livet og skriver vakre og enkle dikt og fortellinger, som enhver kan lese og tolke så dypt man er i humør til. Alt han skriver, har en religiøs klangbunn. «Eg er, trass alt, likevel både liberal sosialist, eller vestlandsanarkist, om du vil, og liberal katolikk, eller, om du vil, kristen mystikar,» sier han i boka «Mysteriet i trua», som kom tidligere i år.

Tirsdagens pris er en stor ære, selv om Fosse ikke akkurat mangler priser og berømmelse. Vi gratulerer!

Lik Dagbladet Meninger på Facebook