SAVNET: Belest og grublende. En flott samtalepartner. Åpen og lyttende, men bestemt. 
Slik husker Fredrik Wandrup forfatteren Stig Sæterbakken. Foto: Cato Lein
SAVNET: Belest og grublende. En flott samtalepartner. Åpen og lyttende, men bestemt. Slik husker Fredrik Wandrup forfatteren Stig Sæterbakken. Foto: Cato LeinVis mer

Dikter i en mørk verden

Slik husker Dagbladets Fredrik Wandrup forfatteren Stig Sæterbakken.

(Dagbladet): Så trist, så trist. Meldingen om at Stig Sæterbakken ikke lenger er blant oss, ryster hele det litterære Norge. Denne iherdige og dypt seriøse forfatteren, som i bok etter bok ransakte menneskesjelens innerste avkroker.

Både med sine romaner og sine mange essays og meningsytringer vakte han den største interesse, ikke bare i Norge, men langt utenfor landets grenser. Ikke minst i Sverige hadde Stig en høy stjerne.

Han var en belest og grublende natur. En flott samtalepartner. Åpen og lyttende, men bestemt. Tankene går til et intervju med Stig Sæterbakken i arbeidsrommet hans på Lillehammer i forbindelse med den strålende romanen «Besøket» (2006).

Han jobbet i en dikterstue av det klassiske slaget. Her hang et pyntet geitehode fra Nepal. En kristusfigur naglet til veggen. Foran skrivebordet bilder av forfatterens helter; Louis-Ferdinand Celine, Samuel Beckett, Edgar Allan Poe, Georges Bataille. En serie tarotkort utformet av Salvador Dalí. En nesten komplett samling av Georges Simenons 78 romaner om politimannen Maigret. En søppelkasse omgitt av ark, sammenkrøllet og forkastet.

Stig Sæterbakken gjorde inntrykk allerede da han som ung mann kom innom Dagbladet med artikler han hadde skrevet. En av dem, om Lars von Triers dystre filmunivers, kom på trykk, etter en gnistrende samtale om en felles interesse. Sæterbakken hadde allerede renommé som en av de yngste debutantene på 1980-tallet. I 1984 utga han som 18-åring diktsamlingen «Flytende paraplyer». Til de som hevdet at den var vanskelig å forstå, svarte Stig at «det er jo i møte med det vanskelige at en kan gi noe av seg selv ... Folk burde kaste seg over det som gribber».

Strengt tatt debuterte Stig Sæterbakken allerede i 1981, 15 år gammel. Da gjorde han sammen med en kamerat suksess på Lillehammer med kriminalromanen «Saken Gunnar Brask», skrevet i Stigs kjellerstue og solgt i byens bokhandel. Samtidig lagde de to en times spillefilm om speidere under tittelen «Troppslederen som forsvant». Etter den «ordentlige» debuten forlot Stig hjembyen Lillehammer og reiste ut i verden. Siden vendte han tilbake og stiftet familie.

I åra 2006—2008 var Sæterbakken særdeles kreativ som kunstnerisk leder for Norsk Litteraturfestival. Med sin fantasi og kunnskap tilførte han festivalen både spektakulære og høyst overraskende arrangementer. Alltid til stede, entusiastisk og spent på reaksjoner. Dessverre så han seg nødt til å trekke seg etter debatten som fulgte da festivalen inviterte den omstridte historikeren David Irving i 2008.

Etter å ha skrevet to diktsamlinger på 1980-tallet, proklamerte Sæterbakken i 1991 at han ville bruke tida på å skrive romaner. De fulgte på rekke og rad. Flere av de tidligere romanene har kultstatus, de nye er blitt anmeldt som bøker fra en av vår tids mest interessante og formsøkende forfattere.

Nådeløse essays. Nesten som et vekselbruk har Stig Sæterbakken pendlet mellom romaner og essays. Samlinger som «Estetisk salighet» (1994), «Det onde øye» (2001), «Ja. Nei. Ja» (2009) og «Dirty Things» (2010) står helt sentralt i forfatterskapet. Det siste han utga, var ei bok om De Press-plata «Block to Block» i forbindelse med kåringen av Norges 100 beste plater i fjor høst. I grenselandet mellom litteratur, politikk, kunst og filosofi har han reflektert over det meste, ofte på en kontroversiell måte.

Essayistikken går med skarp penn inn i tilværelsens dypeste kjellere. Stig hadde en ryggmargsrefleks mot enhver form for politisk korrekthet. Hans reaksjon kunne være både overraskende, drastisk og nådeløs i sin konsekvens.

Stig gjorde det ikke lett verken for seg selv eller sine romanfigurer. I sine skjønnlitterære verker stilte han folk overfor konflikter og livssituasjoner som bød på den sterkeste utfordring. Med en foruroligende åpenhet møtte han verden med skrift, for eksempel i utgivelsen «Umuligheten av å leve», som kom ut i 2010. Siste avsnitt lyder slik:

«Hvis det er noen oppgaver igjen til diktningen — noe den kan, som ingen andre kan — må det være å ta denne sorgen, selve umuligheten av å leve — som samtidig er umuligheten av å dø — innover seg til fulle og forsøke, hvis mulig, å gestalte den og reflektere over den, gjerne med en innlevelse blottet for hensyn av noe slag.»