Dikter med gaffel

God litteratur skal lære deg noe nytt om deg selv. Da jeg for mange år siden traff årets nobelprisvinner i litteratur, Dario Fo, lærte jeg følgende: Spagettiteknikken min er ubrukelig.

Ifølge Fo er spagettiteknikken min under enhver kritikk. Den er nesten like dårlig som en tyskers. Konfrontert med en tallerken spagetti bolognese har jeg etter hans mening to problemer: Jeg får i meg for mye spagetti. Og for lite bolognese. Men dette skal ikke handle om min personlige diett. Det skal handle om Dario Fos kommunikasjonsteknikk.

  • Jeg er nemlig ikke den første som har lært å spise spagetti av Dario Fo. Er du tilreisende med audiens, møtes du av en rykende tallerken. Fo er skeptisk til å møte mennesker bevæpnet med penn. Han foretrekker dem med gaffel.
  • Søndag holdt Dario Fo den såkalte nobelforelesningen i Stockholm. Det gjorde han på et oppdiktet språk. Bedre kan man nesten ikke illustrere at den italienske gjøgleren sannsynligvis er den første nobelprisvinner i litteratur som ikke er opptatt av ordet.
  • Ordet er det minst viktige i Dario Fos kunst. Dario Fo skriver ikke manus. Det ville være til liten nytte, han sier forskjellige ting fra scenen hver kveld. Da stykket «Fri kjærlighet» ble satt opp i Stockholm midt på 80-tallet, manglet det så mye tekst at Fo omtalte oppsetningen som urpremieren på en idé.
  • Da jeg intervjuet Dario Fo, eller rettere, prøvde å intervjue ham, snakket jeg fransk, og han et slags utvidet italiensk. Det gikk utmerket. Problemene oppsto først da han helst ville intervjues liggende. Sengeliggende. Sammen. Det fikk være måte på kroppsspråk. I programheftet til forestillingen tegnet han seg selv med rød tusj: lange armer, lange bein, langt lem mellom beina.
  • På scenen framførte han sitt mest geniale stykke, monologen «Mistero Buffo», i Norge spilt av Frode Rasmussen. Det er Fos versjon av bibelhistorien, sett fra folket. Tro meg: Du har ikke sett et mirakel før du har opplevd Dario Fo som den gjenoppståtte Lasarus.
  • «Den dagen jeg ikke har problemer med myndighetene, er det slutt på karrieren min,» sa Fo, og smattet i seg resten av spagettien. Heller ikke denne gang har han latt anledningen gå fra seg: Nobel-pengene går i år til en kampanje for å frigi tre venstreintellektuelle fanger, som Fo mener er ofre for justismord i Italia.
  • Det er den perfekte Fo-pasning.