Dikter og jeger

NORDMARKA: Fem hundre meter fra Kobberhaugshytta og redningen, overfaller tordenværet oss. Det er ingen bønn. Det nytter ikke å gå videre. Fra himmelen ramler dråper store og harde som klinkekuler, lyn flakker vilt mellom grantrærne, det fins ingen sekunder å telle mellom lysglimt og tordenbrak. Likevel føles det trygt her, inne i den veldige skogen. Jeg spør tolvåringen om han er redd. Han rister på hodet. Fortsetter å telle sekunder.

SÅ LETNER VÆRET, vi går langs plaskvåte stier til det vakre vannet under Kobberhaugen, som har fått sitt navn på grunn av fargen på skogen når sola går ned. Telttur i Nordmarka, med primus og fiskestang. Klassisk grunn. Vi har passert Blankvann. Tolvåringen synes det er vittig at det er her Oslos geografiske sentrum ligger, midt inne i ville skauen. Men slik er det. Her er Oslo Sentrum, dypt inne i det landskapet P.C. Asbjørnsen skildret slik: «Fra Lien åpner der seg av og til mellom graner og høye furutrær utsikt til dalen med dens løvpartier og enger, mellem hvilke elven buktet seg som en smal sølvstripe.»

VI GÅR TIL vannet og slenger ut snøret. Det tar ikke lang tid før det napper. Tolvåringen drar opp sin første fisk, i jublende vantro. En vakker abbor, med sølvgrått skinn og røde finner. Vi er alene her inne. Stillheten blander seg med dampen som driver over vannet. Jeg tenker på Nordmarkas dikter, Bernhard Herre (1812-1849). Han som skrev i sin eneste bok: «En ensomhet, som om ingen åndet her, som om alt var skjult og hemmelig, var atter lagt over den ville skogegn... Denne regnfulle dag begynte allerede å skumre.»

DET ER INGEN her. Bare oss og fire ender. Vi slenger ut en sluk og drar opp en sølvblank ørret på en halvmeter. Et eventyr. Noen få skribenter har skjønt at Nordmarka også om sommeren er full av poesi. Herre og Asbjørnsen var de første. Seinere kom Gunnar Larsen og forvandlet marka-opplevelsen til romaner. I Dagbladet skrev Markus Markusson enestående markaskildringer. Men Bernhard Herre? Fra 1849 til 1966 kom «En jegers erindringer» i seks utgaver. Det er på tide med en ny. Bare en liten, som man kan putte i ryggsekken. Og lese høyt fra den mens bålet kaster gnistrer mot en stjerneklar himmel over skoger, elver og vann.