Dikterbalsam for sjela

Temaet for den 14. diktsamlingen fra Øystein Wingaard Wolf er lindring. Og lindring finner poeten i den møtende kvinnen, det uskyldige barnet - og kunsten.

I disse møtene oppheves jeget, og livet får større perspektiver:

Ett menneske er en skraphaug for drømmer, / to som elsker er et nett som fanger stjernene. / Å lytte inn i seg selv setter ingen spor, / å lytte inn i en annen viser en ny vei / frem til menneskenes kultur og slektskap.

Kunsten, kjærligheten og uskylden er balsam i en verden som ellers er full av sorg, angst og demoner.

Klassisk

Man kan vel kalle dette en klassisk Wingaard Wolf-samling. Her finnes en rekke temadikt av varierende kvalitet, preget av dikterens forbløffende evne til å tilsette farger, lyd og lukt. Han vekker leserens sanser og tanker og trekker dem i sørøstlig retning. Øystein Wingaard Wolf kan tilberede alminnelige tanker og hendelser, krydre og dekorere dem så de trer fram som underlige og eksotiske. Ofte inneholder diktene enkle betraktninger, som etter en tur gjennom dikterverkstedet kommer ut som fargerike og ofte storslåtte dikt. Det er en storslåtthet som av og til dekker over svakheter, selv dikt som går på tomgang får før eller seinere den tilførselen av språklig oppfinnsomhet som kan løfte dem til å bli gode.

Selvfølgeligheter

Som dette diktet om «Drankerne», som åpner med selvfølgeligheter: De ser ikke solen midt på dagen. / De følger sin tørst som tørsten følger / selvbebreidelsen og de små svikene. Men som så plutselig kan blusse opp i nydelige partier, som dette: Jeg ser dem klumpe seg sammen på kafeen, / tenne små bål av banal konversasjon (- ) Og dette: De larmer ikke, de ler ikke / bare elter en surdeig av nederlag / og bekrefter hverandre ved å bite i brødet.

Slik er mange av Wingaard Wolfs dikt, med slappe og stramme strenger om hverandre. Det er ikke så lett å si om dette er en innvending eller ikke, det er vel mer en forbauselse over det overflødighetshorn av ord, stemninger og bilder denne poeten er i besittelse av. Og som han stadig åpner og deler ut fra, sjenerøst og slomsete på samme tid.