Diktere i felten

Dikteren Ernest Hemingway kommer ikke spesielt godt fra Anthony Beevor og Artemis Coopers bok om «Paris etter frigjøringen». De skildrer en episode der Hemingway og hans irregulære gruppe av

soldater på vei mot Paris tok til fange en «ynkelig liten tysk

soldat». Denne «etternøleren» ble bakbundet og tatt med til Hemingways hotell. Hemingway ønsket selv å avhøre

fangen mens han tok seg en øl, og foreslo følgende:

-  Ta av ham støvlene. Vi

skal grille tærne hans med et stearinlys.

Mindre krigsberuste folk ba Hemingway dra til helvete og løslot fangen. Hemingway var journalist, men gikk bevæpnet, og lånte ved en anledning bort en automatpistol til en agent som skulle «henrette en forræder». Da en irritert journalistkollega brukte uttrykket «general Hemingway», ble

han regelrett slått i bakken av forfatteren av «Farvel til

våpnene».

HEMINGWAY SKREV ingen

roman om sitt felttog mot den franske hovedstaden. Andre verdenskrig dukket derimot opp i den etterlatte romanen «Øyer i havstrømmen», som foregikk på Cuba. Alle store kriger har sine romaner. Napoleons nederlag ved Waterloo er fantastisk skildret i Stendahls «Kartusienserklosteret i

Parma». Den amerikanske

borgerkrigen fikk sitt epos med Stephen Cranes «Red Badge of Courage». Erich Maria Remarque skapte et munnhell med «Intet nytt fra vestfronten»,

Artikkelen fortsetter under annonsen

om første verdenskrig.

KRIGEN FRA 1939 til 1945 fikk også en strøm av romaner i sitt kjølvann. Norman Mailer debuterte med «De nakne og de

døde». Fortsettelseskrigen

i Finland er tema for «Ukjent soldat» av Väinö Linna. Claude Simon skrev mesterverket «Veien gjennom Flandern».

I Norge har forfattere som

Sigurd Evensmo, Sigurd Hoel, Kåre Holt og Sigbjørn Hølmebakk skrevet romaner med

motiv fra krigen.

FRA DEN BERYKTEDE, tyske Østfronten har dansken Sven Hazel skrevet en romanserie om et strafferegiment, bøker som i all sin bisarre gru har en sterk antikrigstendens. Sterkt kritisk til alt militært er også Joseph Hellers «Catch 22». Den vrenger krigens onde

ansikt fram i form av en absurd latter. En latter som nærmer seg vanvidd. Som Jens

Bjørneboe har uttrykt det:

Der latteren slutter, begynner galskapen.