POLITISKE MARTYRER: Federico García Lorca og Victor Jara ble i Spania og i Chile drept med overlegg av politiske grunner og endte som martyrer. Foto: NTB Scanpix
POLITISKE MARTYRER: Federico García Lorca og Victor Jara ble i Spania og i Chile drept med overlegg av politiske grunner og endte som martyrer. Foto: NTB ScanpixVis mer

Diktere og martyrer - diktatorenes skrekk

Både Federico García Lorca og Victor Jara ble drept av politiske grunner og av politiske regimer som hadde mye til felles på tross av 37 års mellomrom.

Kommentar

Samtidig som vi endelig har fått avdekket det politiske mordet på den spanske dikteren Federico García Lorca 19. august 1936 skal en av offiserene som drepte den chilenske dikteren og sangeren Victor Jara 16. september 1973 tiltales i USA. Hva som skjedde da Jara ble tatt av dage har lenge vært kjent, men hvorfor og hvordan og av hvem García Lorca ble drept har vært tåkelagt med vilje og vært gjenstand for mange historikeres gransking uten å gi et klart svar.

Nå vet vi sikkert: På ordre ovenfra ble García Lorca henrettet, etter å ha «tilstått», av det regimet under general Francisco Franco som da lå i borgerkrig mot Republikkens folkevalgte regjering. Det var et politisk drap. Vi vet dette fra en politirapport skrevet 9. juli 1965, som først nå er funnet og offentliggjort.

I de fire tiårene under Franco-diktaturet var dikteren offisielt et offer for borgerkrigens tilfeldige tildragelser, død «etter skader fra krigshandlinger», og man hvisket om kjærlighetsoppgjør mellom homoer og familieoppgjør. Men samtidig fikk ikke hans verker, som «Sigøynerballader», «Bernarda Albas hus», «Blodbryllupp» og «Poet i New York», komme ut eller framføres i Spania under diktaturet, ikke før regimet lå døende og presset ble for stort utpå 1970-tallet.

Nå kan vi takke den franske hispanisten Marcelle Auclair, som troskyldig gikk til Spanias ambassade i Paris og ba om opplysninger rundt dikterens dødsfall. Hun fikk aldri svar. Forespørselen gikk tjenestevei til skrivebordene til utenriksminister Fernando María Castiella og derfra til innenriksminister Camilo Alonso Vega, som begge tvilte på om det var klokt å gi noen opplysninger. Men den endte på politistasjonen i Granada.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Etter avhør av vitner skrev en ikke navngitt politioffiser pliktskyldig sin rapport på to sider. Dikteren utøvde ingen «kjente aktiviteter» (i borgerkrigen), heter det, men han var sosialist, frimurer og «kjent for sin utøvelse av homoseksualisme (sic), som ble til folkesnakk», heter det. García Lorca var omtrent alt som Franco og hans katolske støttespillere hatet: Sosialist, frimurer (skjønt dette er tvilsomt), homo og dikter.

Dikteren «ble redd og flyktet til hjemmet til sine venner, brødrene Rosales Camacho, gamle falangister», heter det. Dette virker bakvendt, for falangistene var på Francos side i borgerkrigen. Men mange av dem var skuffet over den «reaksjonære» Franco, falangistene regnet seg som «revolusjonære», og her har gamle vennskapsbånd sikkert spilt en viktig rolle. Brødrene ble seinere straffet.

Det kom en arrestordre mot dikteren fra Sivilregjeringa, dette var jo under borgerkrigen og Franco hadde både militær og sivil regjering. Huset til Rosales-brødrene ble omringet. García Lorca ble arrestert. På forhånd hadde han fått forsikringer fra sivilguvernøren i Granada at hans liv ikke var i fare.

Likevel ble han hentet av politistyrker og kjørt til et sted utenfor Granada, «kjent som Fuente Grande», og «henrettet etter å ha tilstått», står det. Han ble gravlagt «omtrent to kilometer til høyre for Fuente Grande, på et sted som er veldig vanskelig å finne», lyder rapporten fra den pliktoppfyllende politioffiseren. Hva dikteren «tilsto» er ukjent.

Det er fascinerende å lese. Daværende statsråd for informasjon og turisme, Manuel Fraga Iribarne, seinere ærespresident i det nå regjerende Folkepartiet (PP), lurte da på om det var «formålstjenelig» å åpne arkivene om dikteren. Innenriksminister Alonso mente «det verste er å riste» på «et så ulykksalig emne».

Mordet på Victor Jara, ikonet for «den nye, chilenske sangen, er for lengst oppklart. Dagen etter statskuppet mot president Salvador Allende 11. september 1973 ble han arrestert på universitetet hvor han underviste. Han ble fraktet til hovedstaden største stadion, som da het Estadio Chile, og som i dag bærer hans navn.

Der ble han torturert på det groveste. Mishandlerne knuste og hogde av fingrene hans og tunga. «Nå kan du spille gitar og synge», oppfordret torturistene ham. Og der skrev han sin siste sang, «Vi er fem tusen», om fangene der.

Han ble drept av 44 skudd, ifølge obduksjonen, og funnet henslengt ved ei jernbanelinje i utkanten av Santiago, men gjenkjent av kona, deretter raskt gravlagt i hemmelighet. Først 5. september 2009, 36 år etterpå, fikk han en offisiell begravelse med et stort gravfølge gjennom gatene i Santiago. I mellomtida hadde militær-regimet under general Augusto Pinochet brent alle de originale opptakene på lydbånd av Jara som de hadde funnet.

Sju militære er tiltalt for drapet, men den ene av disse, daværende kaptein Pedro Barrientos Nuñez, er nå 66 år, bosatt i Deltona i Florida og statsborger i USA. Chile har bedt om å få ham utlevert, men nå skal han tiltales i USA i stedet.

I bunn og grunn er det underlig å se autoritære regimer - i Spania et hovedsakelig sivilt diktatur under en eneveldig general og i Chile et militært diktatur - finne det formålstjenelig å drepe kunstnere, når de samtidig bryr seg fint lite om kultur. De politiske kostnadene etterpå er jo store og langvarige.

I en helt annen sammenheng, under en valgkamp i Italia, spurte jeg den italienske skuespilleren Roberto Benigni om Silvio Berlusconi var en fare for den italienske kulturen. Han svarte:

- Nei! Kulturen er en fare for Berlusconi!