KINESISK POET: Xi Chuan, med fødenavnet Liu jun, har gjendiktet Olav H. Hauge til kinesisk. Hans dikting er antitesen til det kinesiske jaget etter rikdom. Nå kommer han til Norsk Litteraturfestival på Lilehammer. Foto: Inger Bentzrud
KINESISK POET: Xi Chuan, med fødenavnet Liu jun, har gjendiktet Olav H. Hauge til kinesisk. Hans dikting er antitesen til det kinesiske jaget etter rikdom. Nå kommer han til Norsk Litteraturfestival på Lilehammer. Foto: Inger BentzrudVis mer

Diktere under skalpellen?

Vi forbinder Kina med galopperende rikdom og streng sensur. Men det betyr ikke nødvendigvis at lommeboka er den eneste boka kinesere forholder seg fritt til.

Kommentar

Hva leser folk i Kina? Hva skriver de? Årets Litteraturfestival på Lillehammer kan forsøksvis gi noen svar. Men svarene kommer garantert til å sprike.

Da forfatteren Murong Xuecun for et par år siden skulle motta en litterær pris i Beijing, var begynnelsen på talen hans slik: «Kinesisk litteratur viser symptomer på mental forstyrrelse. Dette er kastrert skriving. Jeg er en proaktiv evnukk; jeg kastrerer meg selv før kirurgen rekker å løfte skalpellen.»
Talen ble aldri holdt. Den ble stanset av sensuren. Men jeg kunne være fristet til å gi ham litt rett. En av Kinas «største» forfattere i vår tid er Guo Jongming. Han tilhører «post-80»-generasjonen; bøkene hans kommer i opplag på over en million og han tjener glatt over ti millioner kroner i året. Bøkene og bloggene til unge forfattere som ham får vanligvis være i fred for sensurmyndighetenes skalpeller, fordi de oftest er tannløse uttrykk for den rådende ideologien i dagens Kina - bli rik fort.

Kina har verdens største forlagsindustri målt i opplag. Kineserne har en skriftkultur som er mer enn 3000 år gammel, men hvor levende og livgivende er den i dagens kultur der suksess måles i penger?
Det hersker stor folkelig stolthet forbundet med gammel kinesisk litteratur, spesielt Tang-dynastiets (618-907 e.Kr.) poeter. Den litterære nasjonalfølelsen ble betydelig styrket da romanforfatteren Mo Yan fikk Nobelprisen i 2012. Før ham var det tilsynelatende bare Lu Xun (1881- 1936) som var av noen betydning i moderne litteratur. Gao Xingjian, som ble tildelt Nobelprisen i 2000, er ikke lenger anerkjent som «kinesisk forfatter». Han skriver på kinesisk om Kina, men han lever i eksil og har fransk pass. Den store romanen hans, «Åndefjellet», er forbudt i Kina.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det kan forekomme en motsetning mellom hva som er «kinesisk litteratur» i Kina og i Vesten. Mange kinesiske eksilforfattere preger vårt vestlige syn på Kina, men utgis ikke i Kina. Navn som Ha Jin, Li Yiyuan, Amy Tan, Jung Chang er store blant engelskspråklige lesere, men er relativt ukjente «hjemme». Vestlige forventninger til bøker om og fra Kina begrenser og påvirker utgivelsespolitikken. Vesten får kinesiske «fast food»-bøker, innvender kritikere. Det betyr at vi serveres stereotypier - fattigdom på landsbygda, lidelser fra Kulturrevolusjonen eller annen eksotisk orientalisme.
På den annen side: Stadig flere av samtidsforfatterne som er blitt værende i Kina og skriver på kinesisk, oversettes nå. Dermed er ikke bare Mo Yan blitt verdensberømt. I samme klasse finnes romanforfattere som Yu Hua, Su Tong, Jian Rong, Yan Lianke, A Lai, Murong Xuecun og Bi Feiyu, for å nevne noen.

Bi Feiyu kommer til Litteraturfestivalen på Lillehammer nå. I tillegg til å skrive leseverdige romaner som «Three Sisters» og «Massage», har Bi Feiyu skapt seg et navn som manusforfatter for berømte kinesiske filmskapere. Han skrev manuset til Zhang Yimous «Shanghai Triads» og til Lou Yes «Blind Massage».
Til Lillehammer kommer også moderne poeter som Bei Dao, Xi Chuan, Zhai Yongmin og Wang Yin. De to førstnevnte har spesiell Norgestilknytning. Bei Dao har bodd i Norge, og Xi Chuan har gjendiktet Olav H. Hauge til kinesisk. Bei Dao, som har redigert en antologi om nordeuropeisk poesi på kinesisk, er en av de legendariske «Misty Poets». Disse tåkepoetene utgjorde en litterær bevegelse som oppsto etter Kulturrevolusjonen i Kina, som en reaksjon mot den revolusjonære sosialrealismen. De tilførte kinesisk poesi elementer av vestlig modernisme. Xi Chuan tilhører den såkalte tredje generasjonen av kinesiske poeter, etterkommerne etter tåkepoetene.

Å høre Xi Chuan snakke om poesi er som selve antitesen til forestillingen om at lommeboka er den toneangivende boka i dagens Kina. Da jeg intervjuet ham i Beijing i anledningen gjendiktningen av Olav H. Hauge, sa han dette:
- Ekte poesi handler om visdom, filosofi og tankeflukt, det er en annen verden enn det aksjemarkedet folk flest er opptatt av i dagens Kina. Jeg pleier å si at poesi er kulturens kjerne. Til folk som er mest opptatt av å tjene penger, pleier jeg å fortelle følgende anekdote: En tigger sitter med et skilt med påskriften «Gi meg litt penger» foran seg, men ingen vører ham. Så kommer en poet ham til unnsetning med et nytt skilt: «Våren er kommet. Gi meg litt penger», og plutselig ser folk tiggeren.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook