Johan Borgen - bilde tatt i 1957 - ukjent dato - av Dagbladets fotograf  Johan Brun


Sv/hv
Johan Borgen - bilde tatt i 1957 - ukjent dato - av Dagbladets fotograf Johan Brun Sv/hvVis mer

Dikteren Johan Borgen «går mange krimforfattere en høy gang»

Ole Robert Sunde med inspirert gjengivelse av «Lillelord».

Meninger

Nasjonalbiblioteket fortsetter sin serie om «Fortidens folkelesning». Spørsmålet som stilles, er følgende: «Hva finner en moderne leser i fortidens klassikere?» Hittil har Dag Solstad vakt furore ved å slå fast at Olav Duun som dikter er «utdatert», for ikke å si «fremmed og likegyldig».

Før påske var Ole Robert Sunde neste mann ut. Han har begått en nærlesning av Johan Borgens «Lillelord»-trilogi (1955-57). Begge foredragene er utgitt i bokform.

Aslak Sira Myhre, Nasjonalbibliotekets direktør, ønsker på denne måten «å formidle og skape oppmerksomhet rundt vår litteraturhistorie» i et «forsøk på å formidle nasjonens hukommelse».

Foruten å lese seg opp på forfatterskap de ikke er godt kjent med fra før, får foredragsholderne «tilgang til bøkene, kritikken, forskningen, brev og dagbøker» gjennom biblioteket.

Akkurat denne muligheten ser verken Solstad eller Sunde ut til å ha benyttet seg av i særlig grad. Sunde har i all hovedsak lest Borgens «Lillelord»-trilogi. Hans foredrag er en engasjert og detaljrik gjennomgang av handlingen i de tre bøkene.

Via denne gjennomgangen tolker han den mangetydige Wilfred Sagen og hans tragiske skjebne.

Man kunne savne sammenligninger med andre outsidertyper fra samme tidsrom, av forfattere som Sandemose, Mykle, Hoel, Bjørneboe eller Axel Jensen. Vi får ingen tilbakegløtt til Borgens idol Hamsun eller frampek til vår egen tids moralske sammenbrudd og tendenser til at ressurssterke mennesker trekkes mot mørke og voldelige sider ved seg selv.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Dette må leseren av Sundes tekst stå for selv.

Hans fordrag inneholder heller ingen henvisninger til Borgens mangslungne virke som journalist og petitskribent i Dagbladet, novelleforfatter, kåsør og samfunnsdebattant eller hans enda mer eksperimentelle romaner, som ville understreket Sundes påstand om at Borgen var «en modernist, og dem var det ikke mange av på 50-tallet».

Men Sunde har gått grundig til verks i sin analyse av psykologien i bøkene. Han registrerer at det til tross for et dystert tema «er forbløffende hvor ofte Wilfred blir utsatt for salige og lykkelige øyeblikk

Og han berømmer Borgens stil, for eksempel når «pulsen øker og gir en hakkete, nevrotisk tone, og der går Borgen mange krimforfattere en høy gang». Lillelord blir «forført av sine skiftende sinnsstemninger» og «går så å si til grunne fordi han har for mange talenter».

Men er han aktuell? Her melder Sunde pass. Han spør hva Borgen sa «leserne på 50-tallet, eller meg nå, 60 år senere, og jeg må innrømme at jeg ikke helt vet hva jeg skal mene om det».

Etter å ha lest Sundes inspirerte gjengivelse, den rene kortversjonen av den 800 sider lange hovedteksten, er jeg mindre nølende: Borgens romanserie fortjener et liv etter hovedpersonens død og er med sine ambisjoner en tankevekker for de unge som i dag forsøker å fange sin samtid innenfor rammene av et romanverk.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook