Dikteren som ble lektor

Herbjørn Sørebø har skrevet en lavmælt og ettertenksom bok om sin nabo fra oppveksten, dikteren Jakob Sande.

«I morgon vil eg byrja på eit nytt og betre liv», skrev Jakob Sande. «...trur eg», la han så til. Herbjørn Sørebøs bok om dikteren fra Sunnfjord forteller historien om en mann som etter hvert kunne ha trengt å starte på nytt. Men som ikke gjorde det.

Sørebøs stemme

Sørebø kjente Sande som nabo fra oppveksten, og han fulgte den eldre mannens skjebne både i hjembygda Dale og seinere i hovedstaden. Boka er lavmælt og ettertenksom, og mer enn én gang hører leseren Sørebøs karakteristiske stemme underveis.

Det er et godt gjenhør, som kler sitt emne. Jakob Sande kom inn i kulturlivet som «ein storm frå vest», men han hadde også en tenksom side. Sande kom fra jevne, kirkelige kår, og mest for familiens skyld studerte han seg fram til et hovedfag i norsk. Men hans hjerte lå ikke her, og etter eksamen reiste han rett til sjøs i 1932. Her opplevde han noen lærerike år, med ramsalt lærdom under fjerne himmelstrøk.

På dette tidspunktet var Sande en etablert forfatter, med to diktsamlinger bak seg. Kristenfolket var sjokkert over hva han skrev, med slagsmål og fyll og det som verre var.

De svakeste

Samtidig ble han anerkjent for sin direkte og ujålete stil, og for sympatien med de svakeste i samfunnet. Men så kom det som aldri skulle ha skjedd. Dikteren og målmannen Sande gikk i 1935 hen og ble lektor, endatil på hovedstadens beste - for ham verste - vestkant. Det var et skjebnesvangert valg for resten av livet. Han gruet seg ofte for å undervise, i et miljø der både lærere og elever så ned på diktermålet hans. Men han måtte jo leve, og som en slags omvendt Elias Rukla ble han i årevis gående og vansmekte i korridorene. Samtidig opplevde han kunstnerisk suksess, og i perioder var han blant landets mest populære diktere.

Ville hjem

Men den litterære stemningen svingte, og på sekstitallet ble han ansett som mindre interessant av kritikerne. Det rammet hardt, og den grånende lektor Sande - som bestandig hadde vært glad i en dram - begynte å miste kontrollen.

For «...det var heim han alltid ville», slik Sørebø sier det til slutt. Denne bokas fortjeneste er at den bidrar til å bringe ham dit.