Dikteren som knyttet tråder

I helga foregår den første (og eneste?) markeringen i den norske hovedstaden av hundreårsjubileet for lyrikeren Gunnar Reiss-Andersens fødsel.

Datteren Gry Waage vil fortelle om sin far og skuespilleren Liv Dommersnes vil lese dikt i Kampen kirke søndag kveld. Som Jan Erik Vold har påpekt; det ble raskt stille rundt Gunnar Reiss-Andersen og hans lyrikk etter at han døde i 1964. Inntil da hadde han hatt en posisjon som en av Norges mest betydelige poeter. Et utvalg dikt utkom like etter hans død, siden bredte tausheten seg, bortsett fra antologisvisker som «Til hjertene». Hva betyr han i dag? Liv Dommersnes understreker fargestyrken og tidsfølelsen når hun snakker om Reiss-Andersens lyrikk. «Fortid, fremtid og død går over i hverandre,» sier hun og siterer fra diktet «Juniskumring»: «Men tiden er en avstand/i et forhekset rom.»

Gunnar Reiss-Andersen tilhører en slags mellomgenerasjon i norsk lyrikk. Han debuterte i 1921, mens rimdiktningens kolosser behersket den poetiske arenaen; Olaf Bull, Herman Wildenvey, Arnulf Øverland. Da han døde, hadde modernister som Paal Brekke, Erling Christie og Gunvor Hofmo fornyet poesien. Reiss-Andersen hadde lært av sine samtidige, men var nærmest knyttet til Bull. Helt fra debuten ble han sammenliknet med Bull, blant andre av Ronald Fangen og Carl Nærup. Reiss-Andersen var også billedkunstner og tegnet omslag til Olaf Bulls samlede dikt i 1919.

Neste gang Bulls dikt ble samlet, i 1934, skrev Reiss-Andersen etterordet.

Av Olaf Bulls notater går det fram at han kjente trang til å bryte med den rimbundne formen. Men han rakk aldri å rive seg løs i frie vers. Det gjorde derimot Gunnar Reiss-Andersen. Forleden ble deler av Reiss-Andersens seine verk i Aftenposten omtalt som «overspent og stedvis patetisk». Dette er i beste fall et subjektivt og lite kreativt utgangspunkt for å vurdere Reiss-Andersens historiske posisjon. Mer interessant er Jan Erik Volds analyse i essayet «Et uskrevet dikt» fra boka «Her. Her i denne verden» (1984):

«Gunnar Reiss-Andersen er unik i dette, at han er den ene norske poet som over et langt skriverliv gjennomførte overgangen fra en tradisjonell til en modernistisk måte å dikte på - og dermed signaliserte at han hadde oppfattet vårt århundre som en tid av krise og oppbrudd: den lyriske modernismes lekse fra årene omkring første verdenskrig.»

Slik bør Reiss-Andersen både leses og lyttes til i jubileumsåret.