Dikterens lidenskap

Diskret, regngrått liv i kultivert meditasjon bak engelske vinduer.

BOK: Amerikaneren Henry James regnes som en av de viktige tidlige modernistene fra slutten av attenhundretallet. Romaner fra James\' seinere liv («The wings of the dove», «The ambassadors» og «The golden bowl») inneholder utforskninger av romanpersonenes indre liv, en tendens som Hamsun også var med på å bidra til på samme tid - om ikke akkurat med James\' lange og kontrollerte setninger. Og absolutt ikke med hensyn til kjønn eller miljø.

Ømskinnet

Den James som den irske forfatteren Colm Toibin interesserer seg for, er den seine, etter at han for godt hadde sagt farvel til det utadvendte Amerika, og bosatte seg i småbyen Rye i Sør-England. Det er også den James som menger seg med det britiske aristokratiet, og bare har nær kontakt med andre gjennom noen få venninner (med unntak av broren William og kona Alice), og ikke minst den James som ser ut til å ha pisket på plass lidenskapen for og forelskelsene sine i andre menn. Henry James søkte til den seinviktorianske kulturen av flere grunner. Han fant råstoffet sitt blant aristokratene, og særlig noen av kvinnene (han hadde ofte kvinner som hovedpersoner i romanene), opprettet han tette og krevende forhold til. En annen grunn til begeistringen for det viktorianske som «Mesteren» mer enn antyder, er psykologisk, og handler om James\' forsøk på å innrette seg slik at hverdagen ikke plager og tråkker på ham. For det skal sies: Denne mannen var ømskinnet. James\' tilbaketrekninger er et gjennomgående tema i «Mesteren».

Artikkelen fortsetter under annonsen

Egoisme

Leseren skjønner etter hvert at victorianismen, med seksuell undertrykkelse, rigid kontrollbehov og krav om å overholde ritene, er en tvangstrøye som James svært så frivillig kler på seg. Da broren, psykologen og filosofen William James antyder at Henry burde vende tilbake til Amerika og skrive en historisk, amerikansk roman, svarer Henry at det bare finnes ett ord som kan beskrive en slik handling: Humbug. På samme måte kan en også si at Colm Toibin ikler seg tvangstrøyen Henry James, og ikke minst: et jamesk språk og stildrag fra forfatterskapet hans, som står til temaene fra en gjenoppvekket verden. Det Toibin vinner med det tilbakeholdne språket sitt, er å framkalle og lade en eksistens som nesten ser ut til å være utviskelsen nær. Det er mye her som ikke sies eller berøres, konsekvenser av valg og unnvikelser som vi skjønner at handler om egoisme og sykelig redsel for andre.

Melankoliker

Constanse Fenimoore Woolsey, fullblods melankoliker og en av Henry James\' nærmeste venninner, endte livet etter at hun kastet seg ut av en leilighet i Roma. Det kommer fram at hun ble dypt deprimert da James ikke overholdt et løfte om å komme til Roma for å være der vinteren over med henne. Det Toibin indirekte påstår, er at James hadde et mønster overfor kvinner som kom ham nær. Han dro dem til seg, lot dem bli avhengige og trakk seg vekk når det ble så nært at det begynte å handle om et fastere forhold. Deretter dør de. Og underveis eller etter det igjen, dukker de opp som viktige personer i romanene hans. Til tider kan Toibins fortelling bli for delikat og frøkenaktig i stilen, men det er egentlig en smaksinnvending som ikke fratar Toibin æren av å ha løst oppgavene med det vanskelige stoffet presist og elegant. Den eneste virkelige innvendingen jeg har, handler om måten Toibin beskriver James\' bruk av modeller til romanene sine. «Mesteren» roter seg inn i en historisk-biografisk suppe når Toibin påstår at den ene etter den andre dukker opp i romanene som kloner av den opprinnelige modellen.

Balansen

Men dette til side: «Mesteren» er et balanseverk. Balanse, som kunne ha vært et nøkkelord for Henry James i hans forsøk på å leve, er i hvert fall et nøkkelord for denne teksten. Den forholder seg til hele James, gjennom det moralske innholdet i valg av utelatelser, som tangerer James\' estetiske mani. Også i syntaksens rytme, språktonen eller beskrivelsene av en svært ensom manns tristesse, forknytte håp og ikke minst, en behersket nytelse av det estetiske livet, kommer assimileringen av James fram. Det er dannet, og det vi får, er dannet liv med stor dybde i akttagelsen av Henry James\' tanker om seg selv og andre. Også det komiske er subtilt gjort: James omgås rike engelskmenn i Roma, og under dannede sladderkalaser legges det vekt på hvor høyt man setter italienerens vitalitet og spontane natur. Ikke én eneste av engelskmennene ser ut til å ha beveget seg hinsides spansketrappen, eller tatt til seg noe annet italiensk enn dyrking av arkitektur, billedkunst og skjønnlitteratur. Blant disse menneskene er James et sentrum som oppleves distansert og opportunistisk. Han trenger det sosiale livet, men plages av aristokratenes pjatt, og særlig kvinnene ser ut til å forfølge ham. Seinere knar han dem om til romanpersoner.

Vrengebilde

En del av romanen er viet familien og oppveksten, livet med søsteren Alice, forholdet til brødrene, moren og faren. Også her holder Toibin igjen i stort monn. Han antyder hvilke relasjoner som blir opprettet, og slår ikke akkurat på stortromma når det gjelder uttalt psykologisering av Henry. Det man ser, er en gutt og en ung mann og mann som må ha druknet i de andres mektighet, og som ble deres vrengebilde. Når så mora i tillegg blindt duller med den sykelige sønnen, legger puslespillet seg farlig nærme klisjeen. Men det er dette problemet Toibin står overfor: En fiksjonstekst som allerede har skjedd, i form av levd historie. Historien om den aldrende Henry James\' forelskelse i den unge, norsk-ættede amerikaneren Hendrik Andersen, som vokste opp i Newport, hvor James også bodde i oppveksten, er inntrengende fortalt. Det platoniske kjærlighetsforholdet mellom James og Andersen, oppsummerer mye av Toibins blikk på James: Tilbakeholdt og sublimert lidenskap, estetisme som tilholdssted i mangel av livsevne, og ellers uforløste drifter, fysisk sett, om ikke tatt ut i prosa. Jeg kan ikke se noe annet enn at oversetter Bodil Engen må ha gjort en grundig og presis oversettelse av originalteksten.