Dikterens ubudne gjest

Ikke helt vellykket metaroman fra utro krimdronning.

  • Flere bokanmeldelser

    BOK: Jeg får alltid litt problemer når forfattere blir så private at de baker sin angst for mottakelsen av romanen de har skrevet, inn i selve boka.

    Akkurat det gjør Karin Fossum i ikke-krimmen «Brudd». Allerede med «Drapet på Harriet Krohn» (2004) syntes Fossum å bevege seg bort fra krimsjangeren, og over i en mer eksistensiell, psykologisk dissekering av skyld og skam. Kanskje «Brudd» bokstavelig talt betyr et brudd med krimsjangeren? Og er det i så fall lurt av Fossum?


    Skaphomse


    «Brudd» er en slags metaroman der forfatterinnen (som vi må anta har sterke likhetstrekk med Fossum selv, idet de til og med deler fødselsdato) nærmest blir invadert av en fiktiv person. Han har sneket i køen foran andre fiktive personene som venter på å bli levendegjort av forfatterinnen. Hun lar ham snike, gir ham navnet Alvar Eide og framstiller ham som en forsagt, pertentlig, men snill skaphomse som bærer på en dyp skam.

    Hun lar ham jobbe i en kunstforretning, der han en dag føler et voldsomt begjær etter et bestemt maleri som vil koste ham alle sparepengene. Samtidig blir han oppsøkt av en ung, narkoman jente som nærmest invaderer hjemmet hans. I løpet av et år tvinges han mer eller mindre frivillig til å finansiere hennes dopmisbruk. Av feighet, men også av oppriktig, naiv godhet. En godhet som fører like inn i fortapelsen.


    Gjentakende


    «Brudd» handler om skam og unnfallenhet. Og om det velkjente moralske dilemmaet at «Den goda viljan» kan føre til gale handlinger. Selve opplegget er godt komponert. Men Fossum har et problem. Som krimforfatter er hun vant til en handling som forløser temaer.

    Her prøver hun å la spenningen ligge i språk og refleksjon og å vente med en forløsende handling helt til slutt. Men verken språk eller stil bærer, det blir for langtekkelig og gjentakende. For eksempel brukes mye plass på å beskrive ulike bilder av «virkelige» kunstnere. Men det sitter ikke helt. Det blir mer namedropping - og ikke en presist formidlet billedlig glede som egger leserne.


    Kontroll?


    Mest problematisk er likevel de mange dialogene mellom forfatteren og den fiktive personen. Nå skal jeg innrømme at jeg generelt har problem med «bokbadforfattere» som benker seg ned med Anne Grosvoll og babler i vei om hva deres romanfigurer ville gjort i gitte situasjoner. Kokett undrende fordi romanfigurene jo liksom lever sitt eget liv utenom deres kontroll. Et forhold til fiksjon jeg opplever både som fjollet og jålete.

    Noe av den samme følelsen får jeg i «Brudd»: Samtalene mellom Alvar og forfatterinnen er formet som en gjensidig psykoterapi, der de to er avhengige av hverandre, men også styrt av krefter utenfor deres vilje.

    Her ber Alvar om at hun ikke må tvinge ham ut av skapet som homofil, mens hun beroliger ham med at hun vil gjøre det «med respekt». Forfatterinnen på sin side blir fra seg når hun ser hvilket dilemma Alvar har havnet i. Et dilemma hun liksom både er og ikke er ansvarlig for.


    Kommer i land


    Selvsagt forstår vi hvor Fossum vil. Men det er så plumpt og ulekkert gjort. Når hun for eksempel lar forfatterinnen si «svarer jeg ærlig», «sier jeg medfølende», viser det at hun ikke helt har stilistisk grep over den dobbeltreflekterte metasjangeren. Forfatterinnen blir svært privat og avslører sin egen angst, ensomhet og tidvise fordrukkenhet. Og selvmordsforsøk - som en slags trøst for Alvar når han selv vil ta livet sitt. Hun forteller også om den tunge skriveprosessen som hun ikke kan flykte fra: Et offer og et kall.

    Ja, forfatterinnen gjør seg nærmest til en slags kunstnermyte ved å ramse opp alle kunstnerklisjeer, som sikkert også er sanne. Slike klisjeer er ofte det. Hun avslører til og med at skrivingen er så krevende at hun helst ville sittet i et mørkt rom i en kjeller og skrevet (hva hindrer henne?).

    Likevel, som den drevne krimforfatter Karin Fossum er, klarer hun til en viss grad å ro det hele i land med en avslutning som både er litt spennende og nokså gripende.

  • Les Dagbladet.no/litteratur
IKKE-KRIM: II sin nye roman «Brudd» beveger Karin Fossum seg klart bort fra krimsjangeren og over i en eksistensiell dissekering av skyld og skam. Foto: Lars Eivind Bones