Dikter i hundre

- Det er noe med de første diktene man blir glad i. De sitter, sier Gro Dahle.

TØNSBERG (Dagbladet):

Fra i dag kan du være med og kåre folkets 100 norske yndlingsdikt fra de siste 100 åra. Kåringen resulterer i antologien «Dikt i 100» til høsten.

Vi møter Dahle for å snakke om favorittdikt. Siden debuten i 1987 har hun vært en produktiv poet og barnebokforfatter.

-  Jeg skrev dikt sjøl, men var flau for å skulle settes i bås med de pompøse diktene som sto i ukeblader og aviser. Dikt som kom med svære ord, med fettet svømmende utover tallerkenen. Jeg ble kvalm bare ved første strofe, forteller Gro. Så snublet hun over Arild Nyquist og Georg Johannesen.

-  Da fant jeg ut at dikt var ikke pompøse, alle sammen. Dikt kan være lekent. Da jeg oppdaget Johannesen med hans kapasitet på tanke og lek, og Nyquist med de rare, morsomme, barnslige, vidunderlige diktene hans. Da oppdaget jeg at dikt var all right.

Gro mener det er med dikt som det er med mennesker: Man kan ikke like alle.

-  Så må man ut og bla for å finne hvem man kan bli venn med, finne en slags familie.

-  Og dette var familien?

-  Det var familien.

SKAL VÆRE GØY: Gro Dahle har valgt seg to favorittdikt, «Ensomhet» av Nyquist og Johannesens «Min gamle mor». Nå leser hun fra sistnevnte:

Min gamle mor gikk rundt en busk

Min gamle mor gikk rundt en gran

Min gamle mor gikk rundt en skog (...)

(Fra «Nye dikt», 1966)

-  Det synes jeg er et fantastisk dikt. Jeg tror det er det første diktet jeg virkelig ble glad i, sier Gro Dahle.

-  Hvorfor skriver du dikt?

-  Jeg ble glad i å skrive dikt fordi jeg trengte et annet blikk på verden. Verden er så definert. Dikt er en annen måte å se og forstå den på, rett og slett en bakdør til virkeligheten som gjør det gøy å være i verden. Jeg skal ikke forandre på noen ting, bare ha det moro.

-  Samtidig er du streng?

-  Ja, først har jeg det veldig gøy og så er jeg streng med hva jeg vil utgi. Sånn som «Hundre tusen timer», den ville jeg ikke utgi.

-  Hvorfor ikke?

-  Altså, kjærlighetsdikt. Off, da begynner vi å grense opp mot det kjærlige, pompøse, svulstige og sentimentale og alt det klissete. Jeg er veldig redd for å være klissete.

Det er ikke jeg som spiser opp barnet mitt. Det er barnet som spiser opp meg. Suger meg ut av brystene. Tømmer meg time for time. Hun er en kannibal. Og jeg roper: Spis meg. Spis meg.

(Fra «Hundre tusen timer», 1996)

Gro ler trillende. Er enig i at sluttresultatet ikke ble særlig klissete.

-  Hvordan skrive bra kjærlighetsdikt?

-  Inger Elisabeth Hansen skriver noen av de flotteste kjærlighetsdiktene. Hun tør å ta i de store ordene, så lader hun dem om, vinkler dem om, gir dem nytt innhold, nytt perspektiv, nytt liv. I diktet «I rosen», blir rosen, som er et sånt klissete symbol, det blir aktivt igjen, det blir renset for det sentimentale.

-  Er det slik man skriver gode dikt?

-  Man kan ikke si noe generelt om hvordan man skriver gode dikt, sier Gro, som også er veileder ved skriveskolen Litterär Gestaltning i Göteborg.

-  Hver enkelt forfatter må finne sin vei til diktet og til språket, finne sin stemme og sin vei inn for å hente ut det som er der nede.

Hun mener dikt skal være som hus. Du skal kunne gå rett inn, sette deg i sofaen og ha en god opplevelse. Men så skal det bli satt i gang nye assosiasjoner.

-  Det skal være et bakland der, det skal være hemmeligheter, allusjoner eller eventyr.

-  Det høres vanskelig ut?

-  Det er vanskelig. Det er lett å lære seg en del virkemidler og grep sånn at det ser ut som et dikt. Det er jo skriveskolesykdom.

Hun tror alle forfattere har vært gjennom en slik periode.

-  De gjør så godt de kan, er fryktelig flinke. Men så tar man på diktet og det har ikke noe liv. Det er som et pent lik: det ser ut som et menneske. Øynene ligger på riktig plass, fingrene følger ut fra armen med neglene utpå tuppen. Men hånda beveger seg ikke, den klarer ikke å ta deg i hånda. Den er helt kald.

LIVSØVELSER: Hun brukte tre år på «Hundre tusen timer», tre år med prøving og famling. Boka solgte i 1 600 eksemplarer.

-  Så man skriver ikke dikt for å selge, sier Gro. Ikke for å få lovord eller respons, heller.

-  Jeg tvinger meg selv inn i det. Jeg har ikke så lyst alltid, forteller Gro.

-  Men jeg blir så sløv når jeg ikke skriver. Så jeg skriver for å holde meg våken og tilstedeværende. Det er rett og slett livsøvelser jeg trenger for å øve opp blikket mitt.

Etter famlefasen kommer en kort produksjonsfase. Gro har skrevet en tekst i tidsskriftet LUJ om hvordan ordene i denne fasen bare trenger seg på henne.

-  Det er sterk lyst, nesten seksuelt. Ingenting kan stoppe den drivkraften. Uansett hva jeg skriver om da, så blir det bra. Det er en sånn kong Midas-feeling.

-  Og det er så ille at du ikke får sove?

-  Ja, da våkner jeg midt på natta og har masse masse bilder som bare kommer og kommer. Så, puff!

-  Det tømmer seg selv?

-  Ja, når jeg skriver likere og likere tekster, da ser jeg at jeg begynner å gå på tomgang. Da er det ikke noe gøy lenger. Da er det kong Midas i revers og alt man tar i blir til bæsj.

MOR OG BARN: -  Jeg tenker aldri på leseren når det gjelder dikt. De får klare seg sjøl. Er det ingen som leser det, så er det helt greit. Tilfører jeg ingenting, så er det helt greit.

Men hun ble glad for tilbakemeldingene hun fikk på «Hundre tusen timer». Blant annet at den var viktig for Hanne Ørstavik.

-  Det er gøy. At den var viktig i forhold til å rote opp i mor-barn-problematikk.

-  Yndlingsdiktet ditt av Georg Johannesen handler også om en mor?

-  Ja, jeg er opptatt av familien, morsrollen og forskjellige sider av den saken.

Også de mørke sidene: Da «Hundre tusen timer» ble anmeldt i Dagbladet, skjedde det under overskriften «Morbide psykodikt».

-  Det er den anmeldelsen jeg har satt mest pris på noen gang, kvitrer Gro om kapp med småfuglene i tønsbergsola.

-  Jeg satte pris på at anmelderen opplevde det som ubehagelig, som grotesk. Jeg hadde gitt ham et sjokk. Det er det meste jeg kan håpe på. Å klare å overraske.

-  Og folk liker å bli overrasket?

-  Det er ikke bare det at de liker det.

Gro nærmest roper nå.

-  De trenger det. Det er helt nødvendig for å skyve ut det automatiske.GI OSS DITT YNDLINGSDIKT!

DIKT ER SOM MENNESKER: - Selv om diktet virker veldig enkelt i sitt «hei, jeg er et dikt,» skal det bak hei\'et være et helt menneske, som man kanskje kan bli venn med, mener Gro Dahle.