Dikterisk inferno

Og det er slagscenene i de to verdenskrigene som har kalt på ham. Teknologien har gjort det mulig å drepe mennesker en masse. De falne telles i hundre-tusener. Ikke bare er krigen et onde, men et ubegripelig onde.

Passchendaele var en landsby i Flandern. Fra juli til november 1917 var den åsted for et av historiens verste blodbad. Strategisk var den uviktig, men for general Haig en fiks idé. Da våpnene tiet, var ruinhaugen av en landsby på britiske hender og frontlinjen flyttet 200 meter fram. Generalen kunne slå fast at operasjonen hadde gjort sin nytte.

Historikeren, som Eidslott bringer et avsnitt fra innledningsvis, feller sin dom: ingen verdens nytte. 650ø000 soldater hadde falt. Dette slaget er sentrum i Eidslotts krigs-inferno. Eidslott har skrevet om krigen gjennom hele sitt forfatterskap, men aldri har den fått en slik poetisk orkestrering som i denne diktsamlingen.

Troende

Eidslott er en kristen-troende dikter. Men han søker til de områder og erfaringer der den troende befinner seg på de 70ø000 favners dyp. Flandern var et helvete på jorda. Himmelen var kompromittert. «Her smiler satan i det lave skydekket».

Eidslott skaper en opplevelse av nærhet til det redselsfulle. Han viser oss den ukjente soldat, peker ham ut i den døde mengden, gir oss hans historie og lidelsesgang. Dikteren legger sitt ansikt til den falne soldatens ansikt og skaper rom for andakt midt i redslene:

Og det rauter tungt og det drønner ennå

svar over Flandern og fra Passchendaeles

Artikkelen fortsetter under annonsen

ruiner stiger det en blå røk mot himmelen

Former seg sakte til et kors over larmen

og det roper roper i Flandern og et langt

rop mot langtrekkende kanoner og det revne

tøyet kleber ved det revne kjøttet og hva

lyser hvitt et krøllet brev et krøllet brev

i Flandern og ikke pikekyss men nattkyssene

av stål og flamme i Flandern og det tier

i tolv sekunder for at brølet fra kanonene

skal drive vanviddet frem i de unge hodene

samlet i dette teater hvor døden instruerer

foran tredje akt det tredje slag ved Ypres.

Motmakt

Slik bretter Eidslott slagscenene ut på sitt lerret, i en diktning som bringer og tvinger oss inn i slagets kaos, inn på den ene soldaten med et krøllet brev i sin skitne neve. Og hadde EIdslott gitt oss disse redslene i et uartikulert skrik, hadde vi rygget tilbake. Men vi holder stand fordi dikteren utsier det for oss. Det onde er ikke poesiens svarte hull. Å se det onde, og utsi det, blir som å skape en motmakt. Og for at ingen s kal oppleve diktet estetisk, dvele ved dets skjønne musikk, er det _ mener jeg _ at Eidslott gang på gang avbryter den poetiske diskursen og lar sitt budskap skinne igjennom i klartekst, som et utvetydig slagord: «intet formål legaliserer drapet».

Eidslotts ferd på slagmarken er en reise til nattens ende. Men han havner ikke i verdinihilisme og trostap. Det onde er ikke den siste realitet. Det er noe som ikke tilhører slagmarkens inferno. Dikteren finner også en motmakt i de fire krigførende nasjoners verdier, i det som er av det gode og _ slik han ikke kvier seg med å uttrykke det: _ av ånd. Derfor minnes Goethe, Milton, Racine og Pusjkin med hver sin syklus dikt. De fire utgjør Eidslotts mål og med i hans reise. Han står ved troens svarte hull. Allikevel tror han.