- Dikterne sviktet under holocaust

Forfatteren Håvard Rem slynger ut en anklage: Under holocaust tidde norske lyrikere!

- I denne perioden hadde Norge en stor produksjon av patriotiske og politiske dikt som sirkulerte illegalt, men antisemittismen og den etniske utrensningen var et litterært ikke-tema. I den nye folkevandringens tid er dette et dilemma vi må erkjenne, sier Håvard Rem som dokumenterer tausheten i antologien «100 dikt om krig» som nå foreligger med et fyldig og forklarende forord.

Registrering

Rem har registrert mer enn 5000 norske dikt, og han har bare funnet to klare unntak fra 1930-åra som bekrefter regelen: «Jøden» av den unge Alf Prøysen, og et udatert, upublisert dikt av tenåringsjenta Gunvor Hofmo.

Dessuten protesterte Nordahl Grieg mot den tyske rasismen i diktet «Sprinterne» i 1936.

Et eksempel på den intellektuelle bevisstløsheten finner Håvard Rem i Tarjei Vesaas som, i stedet for å protestere mot krystallnatta, hyller Knut Hamsun på hans fødselsdag i 1939.

Halldis Moren Vesaas skrev «Tung tids tale» i 1946: «Det heiter ikkje eg - no lenger. Heretter heiter det: vi.

- Hun kunne gjerne ha skrevet «hvit» ...

Nei, Rem mener på ingen måte at Halldis og Tarjei Vesaas var amoralske personer.

- Tvert om, de var strålende mennesker. Mitt poeng er at holocaust ikke ble tema i norsk diktning før 1960, med unntak av Emil Boyson og Gunvor Hofmo.

Visste og tidde

Rem oppsummerer sine funn i tre spissformuleringer:Før holocaust aksepterte norske lyrikere utryddelse av fremmede.Under holocaust tidde norske lyrikere om utryddelsen av fremmede.Etter holocaust fordømmer norske lyrikere utryddelsen av fremmede.

Under arbeidet med dette materialet ble Rem møtt med motforestillinger. Først får han høre:

- Nei, dette kan ikke være sant?

Og når han la fram dokumentasjonen: - De visste ikke!

Da svarer Håvard Rem at de både visste og tidde. Norske biskoper skrev i det såkalte hebreerbrevet 1942 at den som tier heretter samtykker. I 1942 ble også jødeparagrafen gjeninnført i Grunnloven. Og 26. november samme år ble norske jøder deportert til Tyskland med DS «Donau».

Når Dagbladet spør hvorfor, må Rem ta en tenkepause, vel vitende at han beveger seg i farlig farvann:

- Svaret må ligge i det norske nasjonsbegrepet. Nordmenn hadde ett språk, én hudfarge og én tro.

- Lå det en skjult uvilje mot jødene i Norge?

- Ja, overført til vår tid, styrt som den er av penger, kan denne mistroen kanskje fattes i et eksempel som dette: Ei gruppe mennesker oppretter en egen økonomisk orden utenfor den offisielle. Nei, vi ville ikke ha godtatt det.

Rem har også sammenliknet lyrikk fra krigsåra av norske nazidiktere som Kristen Gundelach og motstandsdiktere som Arnulf Øverland. Han finner den samme retorikken i ord som «land» og «folk», og den samme utelatelsen av temaet antisemittisme.

HÅVARD REM: - Skulle vi tegne et kart over holocaust, må vi legge inn en linje fra Norge til Tyskland dit DS «Donau» transporterte de norske jødene i 1942, mens de norske dikterne tiet, sier Håvard Rem ved Anthony Gormleys minnesmerke ved Vippetangen i Oslo.