POETISK LEGENDE: Den syriske poeten Adonis er en av det arabiske språkets største poeter. Han har bodd i eksil siden 1956. Selv kaller han seg ganske enkelt «en bonde». I 2007 fikk han Bjørnson-prisen i Molde. Foto: Lars Eivind Bones
POETISK LEGENDE: Den syriske poeten Adonis er en av det arabiske språkets største poeter. Han har bodd i eksil siden 1956. Selv kaller han seg ganske enkelt «en bonde». I 2007 fikk han Bjørnson-prisen i Molde. Foto: Lars Eivind BonesVis mer

- Diktet må ryste samfunnet

Dagens arabiske poesi har mistet all sin kraft, mener den syriske poeten Adonis.

LILLEHAMMER (Dagbladet): Den syriske poeten Adonis, født i 1930 under navnet Ali Ahmad Said Asbar, sprang ut av et dikt.

Det er helt sant, han forteller det selv. Bare hør:

- Jeg vokste opp i en bondefamilie, i en liten fattig landsby som heter Al Quassabin. Vi hadde ikke elektrisk strøm. Jeg hadde aldri sett en bil eller en telefon. En dag i 1943 passerte den første presidenten i den frie, syriske republikken stedet der vi bodde. Han var på reise for å gjøre seg kjent med folket. Da jeg hørte det, bestemte jeg meg for å skrive et dikt. Jeg ville framføre det for presidenten. Jeg hadde ikke gått på skolen, men faren min hadde lært meg å lese og skrive. Han hadde også vist meg gammelarabiske dikt og skrifter fra Koranen, som jeg lærte utenat. Jeg hadde en drøm. Jeg fantaserte om at jeg skulle lese diktet mitt for presidenten. Han ville like det så godt at han ville komme bort til meg og spørre om det var noe han kunne gjøre for meg.

13-åringen gjorde som han hadde tenkt. Han skrev sitt første dikt og leste det for presidenten.

- Det fantastiske var at drømmen gikk i oppfyllelse, til minste detalj. Da han spurte hva jeg ønsket meg, svarte jeg at jeg ville begynne på skolen. Og slik ble det. Derfor sier jeg at jeg er født av et dikt.

- Bestemte du deg på det tidspunktet for å bli poet?

- Jeg hadde ikke noe valg. Alt utenfor diktet var meningsløst. Selv om jeg hadde villet flykte fra det, ville det vært umulig.

Adonis, et navn han tok i de seine tenåra etter den greske fruktbarhetsguden, er en av hovedgjestene under Norsk Litteraturfestival. Hans navn er de siste åra blitt nevnt med full styrke hver gang Nobelprisen i litteratur skal deles ut. Etter at han skrev det første diktet, fortsatte han å bruke ordene.

- Jeg skrev hver eneste dag. Først dikt, men etter hvert også essay om diktekunst. Jeg begynte å studere og tok til slutt en doktorgrad i arabisk poesi. Jeg var også journalist, og skrev artikler slik at jeg kunne leve av skrivingen.

Adonis er en liten mann, men han fyller rommet. Blikket hans er ugleaktig skarpt bak brillene. Det gråhvite håret er halvlangt og bølgende. Han har på seg en mørk cordjakke over en grå genser, og opp av den stikker en ildrød skjortekrage som skinner mot hårmanken. Han har et mildt vesen, men er sterk i sine uttalelser. Allerede i 1956 ble han fengslet som opposisjonell. Deretter flyktet han til Libanon. Siden har han levd i eksil, først i Beirut, siden i Paris, der han fortsatt bor. Han har kritisert myndighetene i Syria. I fjor oppfordret han presidenten til å gå av.

Han betrakter seg som ateist og opplever enheten mellom politikk og religion som et hovedproblem, dette at en uforanderlig, gudegitt sannhet styrer samfunnet. Men han har også kritisert deler av opposisjonen for voldsbruk og autoritære trekk, noe som har ført til at han er truet på livet av visse grupper. Han er sterkt imot intervensjon utenfra. Han mener at folk ikke fortjener frihet hvis de ikke kan sette seg selv fri. Men Syria har han aldri sluttet å lengte tilbake til.

Nå står den syriske poeten bak talerstolen på Høyskolen i Lillehammer og holder årets Bjørnson-tale. Han har vært grundig introdusert av sin utrettelige tolk og oversetter Amal Wahab, og poesien hans er suverent introdusert av hans norske kollega Gunnar Wærness.

Fra første setning er det tydelig at Adonis ikke er nådig i sin vurdering av diktets muligheter. Avsnitt for avsnitt skildrer han hvordan dikteren har to valg, enten kan han underkaste seg krav utenfra, eller han kan skrive dikt som bryter grenser. Han tordner ikke, han snakker med en myk og behagelig stemme. Men ordene hans buldrer gjennom salen.

- Diktet må ryste dypt og fullstendig den grunnleggende kulturen og de tradisjonene samfunnet er bygd på. Ikke bare skal det ryste regimet og samfunnet, men grunnpilarene i dem begge, fordi regimeendringer alene ikke endrer noe i kjernen. Adonis står fram som grunnleggende antiautoritær. En ekte kunst kan ikke bygge på «sannheten» i religiøse dogmer. Den kan ikke underkaste seg politiske ideologier. Den kan heller ikke tilpasse seg folkets smak. Da blir den en forbruksvare, akkurat som reklame. Dette er falske former for sannhet, frie for spørsmål og skepsis. Adonis kaller det «en systematisk banalisering av kunsten, poesien og selve mennesket». Dikteren må gå til sitt eget selv og hente ut ord som kan føre til en felles kreativitet.

- Dikteren skapes i leseren, en person han er i dialog med, forklarer Adonis.

Et langt og produktivt liv har ført Adonis til den posisjonen han har i dag. Hans poesi er ikke enkel, men enestående original og rik på nyanser. Billedspråket er kraftig, han maner fram nærmest surrealistiske visjoner, sprangene i tid og rom er voldsomme. Han er en av flere som har revolusjonert den arabiske poesien, sammen med likesinnede.

- Jeg er født tre ganger, sier han.

- Først biologisk, deretter da jeg kom til Beirut i 1956 og siste gang da jeg dro til Paris i 1982.

- Hva slags miljø møtte du i Beirut?

- Der ble jeg født intellektuelt og kulturelt. Sammen med likesinnede, blant dem poeten Yousef al-Khal, etablerte jeg en bevegelse som endret arabisk tenkning og diktning. Vi startet tidsskriftene Shír og Mawaqif, som fikk stor betydning. 1960-tallet og 1970-tallet ble en gullalder i Beirut. En fantastisk by, den kan ikke sammenliknes med noe annet sted. Det var meget vakkert, vi skapte en opplysningsbølge, et senter for arabiske intellektuelle. Syria og Libanon var mer eller mindre ett land. Jeg elsker Beirut. Jeg har en leilighet der og reiser ofte dit.

- Hvordan opplevde du borgerkrigen som startet i 1975?

- Den var en måte å dø på. Vi måtte leve i tilfluktsrom. Hele byen ble ødelagt. Jeg har tatt vare på noen granatsplinter som traff skrivepulten min og noen av bøkene mine. Jeg har skrevet en bok om Beirut, «Beleiring». Etter den israelske invasjonen i 1982, ble det umulig å jobbe der. Da flyttet jeg til Paris. Min tredje fødsel. Jeg fikk et dypere og rikere forhold til omverdenen. Jeg følte at jeg kunne være en betydningsfull person for viktige mennesker.

- Har det vært tungt å leve i eksil?

- Stedet jeg er født på, ligger like ved den lille byen der alfabetet ble oppfunnet. Historien forteller at gudinnen Europa, som bodde der, ble kidnappet av Zevs og brakt vest i Middelhavet. Broren Kadmus dro for å lete etter henne. Han tok med seg alfabetet og lærte folk skrivekunsten etter hvert som han kom til stadig nye steder. Området ble kalt Europa. Slik sett er jeg hjemme hos meg selv.

Noen rask løsning for Syria ser ikke Adonis for seg. Han sier at man må regne med at det vil ta mange år og at mange liv vil gå tapt.

- Den arabiske tradisjonen har ingen erfaring verken med demokrati eller individualisme. Tanken på at man har ansvaret for sin egen skjebne, er fremmed. Eller ideen om at kvinnen er en uavhengig skapning. Hvis ikke kvinnen er frigjort, er ikke mannen det heller. Den vestlige verden er heller ikke opptatt av å kritisere slike ting. Den har støttet disse regimene i alle år. Alt annet er tomme slagord for å beskytte sine egne økonomiske interesser i området.

- Du blir betegnet som en Gandhi, snarere enn en Guevara?

- Jeg er fundamentalt imot voldsbruk i alle former. Gandhis metode er langt mer effektiv enn Guevaras hvis man vil sikre en seier uten skader. En seier som stammer fra voldsbruk er en fornedrelse. Den vil aldri tjene mennesket. Hadde jeg kunnet, ville jeg tilintetgjort alle våpen i verden. Straks du griper til våpen, har du vendt deg mot mennesket, altså mot deg selv.

- Du er truet på livet av grupper i Syria?

- Det er riktig. Jeg kan ikke bry meg om det. Forfattere i Beirut har kommet med en uttalelse mot disse truslene. Det triste er at opposisjonen i Syria ikke har gjort det samme.

- Blir du skremt?

- Nei.

- Hvorfor ikke?

- Det er ikke døden som er problemet, men livet.