Jannikes far var en ivrig diktleser. Da han døde i 2001, begynte Jannike også å lese - og etter hvert skrive - dikt.
- Jeg prøvde å skrive, så på hvordan andre skrev, og oppdaget at det var morsomt å skrive selv.
Toscansk forelskelse
Hun oppdaget Diktkammeret i mars, og leser mer enn hun skriver. Når hun skriver, gjør hun det først og fremst for seg selv.
- «Songen om sirissar» handler om en gang jeg var veldig forelsket, i Toscana. Derav «det turre graset». Jeg liker dette diktet svært godt selv, fordi det gir meg en god følelse, forklarer Jannike.
I nyere tid har hun hatt serisser som «kjæledyr», og forteller ting om disse insektene som denne journalisten ikke visste.
- De elsker å sole seg, så jeg pleide å flytte boksen så de skulle få sole seg lengst mulig der de lå på rekke og rad, på en mørkebrun trestamme med massevis av gjemmesteder. Jeg hadde bomull i vannskålen, så de ikke skulle drukne, og de spiste masse mat - samme sort mat som man gir til aquariefisker. Å ha sirisser er også et utmerket sovemiddel hvis man liker lyden. For meg er lyden av sirisser barndommens lyder av tropenatt, trygghet og kjærlighet.
Les diktet:
«songen av sirissar»
gnissar seg inn
og vermer meg langt
inn under brystbeinet.
Spinkle, flittige, tunne
føter som spelar.
Eit orkester av
minifiolinar og
tusentals bogar som
hissar seg opp
mot sola.
Svimle og blyge
vippar me av oss skalet
og forsvinn
samanfiltra inn i
det turre graset.
Jurykommentaren:
Ei slik svimmel og blyg, men samstundes sommaropphissa stemning, vart det juryen til slutt landa på denne gongen. Sirissgnissing har i seg noko energisk, stemningsskapande musikalsk som Jannike manar fram gjennom sine ordklangar, men samstundes får diktet fram noko anna også: Det tynne og spinkle i sjølve insektet. Og i teksten går det føre seg ei samansmelting mellom insekt, menneske og natur. Me får høyra at menneska vippar av seg skalet, og så forsvinn dei inn i det tørre graset. Insekta sine «tunne føter» og det «turre graset» har også noko lit ved seg. «Samanfiltra» er det ordet som best skildrar samanhengen mellom dei ulike delane av diktet. Slik kan diktet lesast som ein slags økologisk kjærleikssong.
For juryen,
Helge Torvund
I juryen denne gangen satt Niels Schia, Helge Torvund, Kristian Rishøi og Maria Børja.
