Diktning og sannhet

I høst faller en ny skygge over det allerede svertede ryktet til Aksel Sandemose (1899- 1965). Jørgen Sandemose har skrevet en biografi om sin far. Fins det grenser for hvor usympatisk en forfatter kan framstå før vi slutter å lese bøkene?

Det er nok av eksempler fra litteraturhistorien der store kunstnere har svært tvilsomme rulleblad, og det har i visse tilfeller medført at folk tar avstand fra bøkene. Det er nok å nevne Hamsun-debatten her hjemme, som har dreid seg om konflikten mellom forfatteren og nazisten Hamsun.

Aksel Sandemose er en av Skandinavias største forfattere. Han debuterte på dansk i 1923 med «Fortællinger fra Labrador», og skrev seks bøker på morsmålet før han vendte nesa mot moras hjemland. «En sjømann går i land» (1931) er Sandemoses første norske roman, og det er første bok i en serie på fire om Espen Arnakke fra småbysamfunnet Jante.

ETTER HVERT KOM

romaner som «Det svundne er en drøm» (1946) og «Varulven» (1958), Sandemoses mesterverk ved siden av «En flyktning krysser sitt spor» (1933). Forfatterskapet er gjennomvevd av røde tråder. Sandemose var i hele sitt voksne liv opptatt av å forstå de destruktive sidene av menneskenaturen, og stilte spørsmålet om hvordan mennesker er i stand til å begå onde gjerninger. Særlig interessert var han i den kategorien han kalte undergangsmennesker, de som var besatt av varulvkrefter.

EN ANNEN TRÅD

er det selvbiografiske aspektet som spinner seg gjennom verk etter verk, for å munne ut i den åpent selvbiografiske boka «Murene rundt Jeriko» mot slutten av hans liv. Spørsmålet er om disse to trådene, det destruktive og det selvbiografiske, krysser hverandres spor. Avslører Sandemose sin egen destruktive natur? Jørgen Sandemose har delvis brukt farens romaner som kilde til å skrive om hans liv. Det er det mange som har gjort. Kontakten mellom liv og diktning er i Sandemoses tilfelle nærmere enn hos mange andre, og forfatteren selv insisterte på den nære sammenhengen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

SANDEMOSE MENTE AT

han slett ikke skrev innen romansjangeren. I «Murene rundt Jeriko» sier han: «Sitte å skrive romaner! [...] Det kunne ikke falle meg inn å skrive om annet enn det som står meg nærmest, og i den formen jeg fant riktig, og annet har jeg ikke gjort på mange år.»

Om man ser på Sandemoses forfatterskap under ett, vil man raskt finne at det må ha vært han selv som sto ham nærmest.

Med enkelte unntak skrev Sandemose gjennom livet på en eneste lang jeg-roman, der avskygninger og utspaltninger av ham selv fant form i alter egoer som Espen Arnakke, John Torson eller Erling Vik.

Espen Arnakke er hovedperson i blant annet «En flyktning krysser sitt spor». Espen vokser opp i småbyen Jante, en by som på mange måter likner Nykøbing Mors, der Sandemose selv vokste opp. Espen begår i ung alder et mord, og romanen sporer bakgrunnen for illgjerningen tilbake til Jante-samfunnets undertrykkelsesmekanismer og maktmisbruk. John Torson er hovedperson i «Det svundne er en drøm», der han forteller om gamle kjærlighetshistorier, opprivende sjalusi og om mord. Romanen følger krimbokas mønster, og sakte går det opp for leseren at mannen som søker morderen, er ingen ringere enn morderen selv. Erling Vik fra «Varulven» mener han har temmet de ubevisste driftene i sitt indre, men vi skjønner etter hvert at det er langt fra sannheten. Varulven lever sitt eget liv.

«MORD OG KJÆRLIGHET

er det eneste som er verdt å skrive om» får vi høre i «Det svundne er en drøm», et utsagn som i stor grad fullbyrdes gjennom Sandemoses produksjon. Ledemotivet i hans sentrale romaner er knyttet til irrasjonelle krefter i sinnet. Bøkene er dramatiske og svært psykologiske, og vi ser at Sandemose må ha vært inspirert av psykoanalysen gjennom fokus på det underbevisste og på driftslivet. Gjennom litteraturen hans oppdager vi en skarp menneskekjenner, en som tydelig har kjennskap til hva han skriver om.

Mennesket er ikke ensidig godt eller ondt i Sandemoses univers. Det er tvert om menneskets komplekse og mangefasetterte natur som fenget forfatteren. De stemmene som kan kobles til forfatteren selv, er, i tillegg til å være «besatt» av et eller annet fortidig traume, også omsorgsfulle og moralsk tenkende individer. Dessuten viser den i livet selvbevisste og selvhevdende Sandemose seg sårbar gjennom litteraturen.

Vi leser om et menneske som er usikker på sin identitet, som kjemper med undergangsdrifter og som er full av selvforakt.

Sandemoses sterkt uttalte tro på den kunstneriske skapelsesprosessen fikk ham til å omforme konflikter i eget liv til stor kunst. Han garderte seg tilstrekkelig mot å stå til rette for sannheten, og særlig sannheten om seg selv, for, som han sier: «For dikteren er saken klar. Han vet han ikke kjenner seg selv engang. Hvordan skulle han da komme på den vulgære ideen at det er mulig å si sannheten om noen annen?» («Murene rundt Jeriko»).

DET KAN GODT

hende at Sandemose lyver om sitt eget liv, men likevel klarer han å heve det som måtte være av personlige konflikter opp til et allmennmenneskelig nivå, og da er det litteraturen som interesserer, ikke privatmennesket.

Sandemose var ekspert i å spinne myter omkring seg selv. En av de mest graverende er at han, som Espen, skal ha begått et mord i ung alder.

Hva som er sant og hva som er diktning i tilfellet Sandemose, er det vel ingen som vet. Han tok med seg den hemmelige resten av sannhet i graven. Skal vi ta Sandemoses egne utsagn om saken alvorlig, så kjente han knapt sannheten om seg selv. For diktningen er det imidlertid irrelevant.

AVSLØRER NÅ JØRGEN

Sandemose endelig gåten? Vil den nye biografien kunne forklare hvordan veien går fra et vanskelig liv til stor litteratur? Det er tragisk at Sandemoses framferd i livet har skapt så mye hat hos hans nærmeste. For oss andre, hans lesere, er det ingen grunn til å legge bøkene hans fra oss. Psykologen Sandemose var skarp, men det er ikke nødvendigvis slik at psykologer behandler sine nærmeste riktig. Sandemose kan hjelpe oss til å forstå undertrykkelsesmekanismer både i kulturen, samfunnet og i menneskets indre liv. Varulvkreftene, som han skrev så lidenskapelig om, har helt klart hatt bolig i ham selv. Han var en merket mann, slik han sto fram i livet og i diktningen.

VANSKELIG LIV: Aksel Sandemose med sønnene Espen og Jørgen på Kjørkelvik. Espen døde bare ni år gammel. Jørgen har skrevet biografi om sin far.