NY THRILLER: «Den fjerde tjeneste» av Knut A. Braa er en thriller som handler om tjenester som er enda hemmeligere enn de hemmelige tjenestene. Foto: LASSE BERRE
NY THRILLER: «Den fjerde tjeneste» av Knut A. Braa er en thriller som handler om tjenester som er enda hemmeligere enn de hemmelige tjenestene. Foto: LASSE BERREVis mer

Diktning som refs

Krimlitteratur kan virke som samfunnskritikk.

«Det er syndig å tenke stygt om folk, men som oftest er det riktig» (Carlo Lucarelli).
 
I bruddflaten mellom uegennyttige tjeneres gode hensikter — samfunnets solside — og dystre realiteter av korrupsjon, maktmisbruk og karrierejag, ligger det flust av emner til litterær behandling — enten som spennende krimthrillere, rystende dokumentarer eller episke allegorier over alle tiders dårskap.

Litteratur i form av samfunnsrefs har lange tradisjoner og går aldri av moten.

Det er alltid nok å ta av for modige forfattere som påtar seg å fortelle hva som er inni skapet, mens andre krangler om hvor skapet skal stå. Krimlitteratur kan være fantasifulle eventyr med intrikate, groteske eller banale mysterier, som oppklares av forsofne frilansere eller trauste politifolk, gjerne med leseren et hestehode foran slik at du får tilleggsbonus av å føle deg smart. Aha-opplevelsene doseres utover teksten så du aldri får abstinenser.  

Vi kjenner dem igjen
Men krimlitteratur kan også brukes til å påtale samfunnsmessige forhold der mektige krefter uten gode hensikter perverterer det sivile maskineriet for sin egen grådige tilfredsstillelses skyld. Makt, penger, sex, rus — gjerne samtidig — på bekostning av hva som helst. Jo mer skrupelløse, arrogante og seksuelt perverse skurkene er — jo bedre synes vi å kjenne dem igjen fra dagliglivets mindre fiender og fortredeligheter.

En skikkelig drittsekk fra James Bonds store galleri av uhyrlige motstandere kan fungere som ventilerende gigantografi av den uhøflige kremmeren på hjørnet eller vår giftige lærer på framhaldskolen.

Helt fra romertiden har litteraturen i Italia vært brukt til å refse samfunnets mange skavanker: Korrupte embedsmenn, paver og fyrster, sex-fikserte prelater og kaldblodige skjøger, autoritære pedanter og kriminelle organer. Forfattere er blitt forvist, forfulgt, drapstruet og torturert, men litteraturens rom har åpnet for viktig erkjennelse av grams og grums.

Alle vet, noen sier fra. 

Cicero skrev om korrupte tjenestemenn, Ovid skrev om keisernes skjørlevnet, Dante skrev om paven som brant i helvete, Machiavelli skrev om fyrstens kynisme, Pietro Aretino skrev om kardinalenes gutteprostituerte, Giordano Bruno fikk tungen skåret ut og ble brent på bålet for sine ytringer, Giacomo Leopardi klaget over fremmedfyrstenes tyranni og Pasolini brant seg ut i kampen mot løgnen.

Litterære sikkerhetsventiler
Nyere italiensk krim har fungert som en sikkerhetsventil for å refse samfunnet. Helt siden den første moderne mafiaromanen kom ut i 1961, Leonardo Sciascias «Uglens dag» (kom i fjor på norsk), har det vært et uttrykt formål for mange forfattere å la kriminalhistorier med fiktive personer si fra om samfunnsforhold det ellers er vrient å ta opp. I etterordet til «Uglens dag» forklarer Sciascia at han har slipt bort mye fra teksten for ikke å risikere injuriesaker, erstatningssøksmål eller det som verre er.

Det handler nemlig om politisk korrupsjon, mafiaøkonomi, utpressing, vold, utro tjenestemenn, uhederlige prester, falske anbud, sabotasje av konkurrenter, juks i utførelsen av byggearbeider osv.

Alt det som skjer i boka er sant, selv om det er diktning.

RETTSPROTOKOLLEN fra inkvisisjonens sak mot Giordano Bruno, den italienske filosofen og forfatteren som ble dømt til døden for sine ytringer, fikk tungen skåret ut og ble brent på bålet på Campo dei Fiori i Roma i år 1600. FOTO: Vatikanet
RETTSPROTOKOLLEN fra inkvisisjonens sak mot Giordano Bruno, den italienske filosofen og forfatteren som ble dømt til døden for sine ytringer, fikk tungen skåret ut og ble brent på bålet på Campo dei Fiori i Roma i år 1600. FOTO: Vatikanet Vis mer

Og dette vet leseren. På den måten kan forfatteren vise fram sammenhenger, følge den perverse mafialogikken, la ofrene komme til orde, dikte fram reelle telefonsamtaler mellom toppfolk i Roma og stedlige prelater på Sicilia. Sciascia skriver krim fordi det er slik han kan refse råttenskapen i samfunnet og rope ut at vi må åpne øynene og gjenvinne vår verdighet. Det er ikke litteratur for litteraturens skyld, det er ikke underholdning, virkelighetsflukt og tidsfordriv, men likefullt drivende godt fortalt og spennende så det holder. 

Aktuell metode
I kjølvannet av Sciascia, og særlig nå i vår tid, har mange forfattere brukt samme metode og dermed kunnet skrive om Berlusconis mafiaforbindelser, de hemmelige tjenestenes involvering i fascistiske bombeattentater, finansmanipuleringer i Vatikanet og allslags vanstyre i lokale og nasjonale forvaltninger.

Leserne vet godt hvilke saker det er snakk om, men forfatteren slipper å kaste bort tid i det italienske rettsvesenets kafkianske labyrinter.

Forfatter og TV-stjerne Carlo Lucarelli er en av dem som har drevet dette langt. I hans hjemtrakter i Bologna-området foregikk det en serie tilsynelatende umotiverte drap, med den fellesnevner at det stadig ble observert en hvit Fiat Uno ved åstedene. Dette pågikk i årevis, og gjengen ble omtalt som «La banda della Uno bianca». Banden benyttet stjålne, hvite Fiat Unoer med falske skilter, siden dette var den vanligste bilen i Italia og dermed vanskelig å spore. De utførte brutale ran, utpresningsdrap og rene henrettelser av rom-folk og svarte.

De var superprofesjonelle, hensynsløse og åpenbart rasister.

Carlo Lucarelli skrev romanen «Falange armata» i 1992, der han portretterte banden og påsto at iallfall en av dem rett og slett var politimann. To år senere ble banden avslørt, og den viste seg å være ledet av politimannen Roberto Savi, med forbindelser til ungfascistene. To brødre av ham var også med i banden, også de politimenn.

Hemmelig kunnskap?
Lucarelli ble overøst med spørsmål om han hadde hemmelig kunnskap eller hadde drevet egen etterforsking, men som han sier det: «Det er syndig å tenke stygt om folk, men som oftest er det riktig». Senere har Lucarelli blitt berømt som programleder for en serie TV-programmer om «I misteri d'Italia» — de mange uoppklarte attentatene og konspirasjonene som har herjet støvlelandet.  

I Norge finnes det også forfattere som har beveget seg i slike landskaper.

Jon Michelets «Orions belte» var en spenningsroman med eksplisitt politisk formål: å skape blest om hemmelige sovjetiske baser på Svalbard.

Stein Morten Lier har skrevet både krim og dokumentarisk om mafiaforbindelser. Han har blant annet hevdet at Kjell Inge Røkke står i med russisk mafia, uten at det har vekket så mye oppsikt som forfatteren nok ønsket. Norge har jo en dyp aversjon mot å se seg selv som korrupt — i motsetning til sydligere land.

Hemmeligere enn hemmelig
Et helt ferskt bidrag i denne sjangeren er «Den fjerde tjeneste» av KnUt A. Braa, en thriller som handler om tjenester som er enda hemmeligere enn de hemmelige tjenestene.

Dette er et tema som også i Italia er populært, da under etiketten «servizi deviati» — dvs tjenester på ville veier.

Braas fengende plott involverer tidligere soldater, en erstatningssak mot Forsvaret (som bygger på forfatterens tilsvarende sak), krig i Afghanistan, svindel med nødhjelpsmidler, korrupt politi og global overvåking. Teksten er utrustet med forklarende fotnoter som styrker det dokumentariske preget, men historien framstår som oppdiktet (i motsetning til Braas tidligere roman om Orderud-saken, der han mikset sine romanpersoner inn i en altfor velkjent sak). Bokas bilde av den omfattende overvåkingen vi utsettes for i dag, er urovekkende, og Braa har uttalt at han ønsker debatt om farene ved det massive hemmeligholdet.

Han har åpenbart en høne å plukke med tidligere stortingspresident og forsvarsminister Jørgen Kosmo, som opptrer i romanen i dårlig skjult forkledning.

I Braas romanverden er det modige, rettskafne mennesker som blir kidnappet, torturert og snikmyrdet, og hvis verden er slik, er det kanskje nødvendig å melde fra om det «pr stedfortreder», altså fiksjon.

Faren er at kritikken kan falle utenfor det offentlige rom og bli viftet bort som påfunn.

Kanskje det ville være bedre å velge det ene eller det andre: enten skrive en helt fiksjonalisert beretning der man unngår «nøkkelromanens forbannelse» — altfor tydelige hint til ekte mennesker — eller rett og slett skrive utfordrende med fullt navn og adresse slik Roberto Saviano gjorde i sin «Gomorra». Problemet for Saviano ble jo at han fikk en fatwa fra mafiaen mot seg, og nå må leve under politibeskyttelse. Kunne vært interessant å se om noe tilsvarende ville bli nødvendig i Norge, dersom en modig forfatter tar sats og setter bjelle på katten.