- Diktningen er feminin

PARIS (Dagbladet): Den franske lyrikeren Jacques Dupin har utgitt dikt i et halvt århundre. I Paris blir han omtalt som femtitallist - uten at han er særlig fornøyd med å bli satt i bås. Nå blir et utvalg av diktene hans for første gang gitt ut på norsk.

Jacques Dupin har publisert dikt i et halvt århundre. Samtidig har han bedrevet annen skriveaktivitet i tidsskriftet Cahiers d'Arts. Ved galleri Maeght var han ansvarlig for kontakten med kunstnere som Picasso og Miró. Noe som medførte at han ble nær venn av disse. Dupin har laget kataloger, bøker, biografier og filmmanus om Picasso, Miró og Giacometti. I dag er han en anerkjent Miró-kjenner. Sin faglige bakgrunn har han fra studier innen statsvitenskap og jus.

Dagbladet møter Dupin på hans kontor hos Miró-foreningen Adom. Her står Miró-bilder langs veggen og venter på hans vurdering. Ekte eller falske?

Femtitallist

Dupin selv er en avslappet, distingvert herremann i grå dress. På den ene veggen henger en Miró-plakat. På veggen bak Dupins skrivebord er bare skittranden igjen etter et bilde på den hvite veggen.

På oppfordring presenterer Dupin sin litterære virksomhet.

- Etter annen verdenskrig, på 50-tallet, var vi en hel generasjon av diktere, deriblant Yves Bonnefoy, som skrev og hadde mye kontakt. Vi var opptatt av hva som skjedde under okkupasjonen og i konsentrasjonsleirene. Dette gjorde at vi ble kalt femtitallistene. Før krigen var vi preget av surrealismen. Men det ble for mye spill og lek. Det ble for lett. Det føltes feil å spille med ord etter det som hadde skjedd.

Dupin byr sigaretter rundt bordet. Ingen takker ja. Den kraftfulle dikteren slår oppgitt ut med armene og legger røykpakka bort. Vi insisterer, men han nekter å røyke alene.

Dobbeltnekt

- André Breton og andre skrev motstandsdikt, de var nesten patriotiske. Min generasjon bedrev i vår diktning nesten en dobbeltnekt. Vi ville verken være en del av surrealismen eller den patriotiske sjangeren. Slik oppsto det en egen form for poesi. Og derfor ble blant andre René Char, Antonin Artaud, Francis Pange, Henri Michaux og jeg selv puttet i en skuff som 50-tallsdiktere, sier Dupin.

Jacques Dupin

  • Fransk poet og kunstkritiker, født i 1927 i Ardéche.
  • Debuterte som lyriker i 1950.
  • Har laget kataloger, bøker, biografier og filmmanus om Picasso, Miró og Giacometti.
  • Faglig bakgrunn fra jus og statsvitenskap.
  • Spesialist på den spanske kunstneren Joan Miró, som også var hans personlige venn.

Han liker ikke skuffer. Det er noe litteraturhistorikere lager. Dessuten synes han ikke at han har så mye til felles med dikterne han utga samtidig med. Men sammen med noen av dem utga han en periode fra 1967 det litterære tidsskriftet L'Éphémhre, med illustrasjoner, malerier etc.

Under jorda

- Hva er poesiens styrke?

Dupins fingrer nærmer seg røykpakka. Trekker seg fort tilbake og vandrer i stedet et par ganger over den moteriktig barberte skallen.

- Poesiens styrke er dens svakhet. Den har ikke mange lesere. Den går i alle retninger. Poesien blir definert av noen mektige utgivere. Det er mange små utgivere, men de har ingen tyngde. De eksisterer nå nesten under jorda.

Ifølge Dupin gir et titall små forleggere ut 5- 6 diktsamlinger hvert år. Det er ikke nok for å gi vekt, særlig ikke i forhold til media.

- Derfor er det viktig at staten støtter små utgivere. Nasjonalt litterært senter dekker halvparten av utgiftene på slike utgivelser.

- Må bli impregnert

Dupin er oversatt til engelsk, tysk, italiensk, tyrkisk, spansk, japansk, serbokroatisk, russisk, nederlandsk og nå altså norsk. Han vil ikke lese oversettelser av seg selv. Det synes han er forferdelig.

Dupin er enig i at diktene hans er mørke. Han forklarer det slik:

- Siden den annen verdenskrig har det ikke vært noe særlig å glede seg over i verden. Å dikte er dyptpløyende arbeid med språket. Man kan ikke skrive med en gang noe skjer. For eksempel om verdenssituasjonen nå. Man må på en måte bli impregnert. Vi kan ikke jobbe umiddelbart som en journalist eller en romanforfatter.

Dupin tematiserer det å skrive i diktene sine.

- Det å skrive om skriften er noe jeg er opptatt av, men ikke alene om. Mange franske forfattere gjør det. De stiller spørsmål ved språket. Det er en nødvendighet.

Skriver på landet

Dupin skriver også mye om «den andre». Dette synes han det er vanskelig å resymere i én setning. Røyksuget tar overhånd. Han tenner en sigarett. Trekker pusten dypt.

- Det handler om den motsatte polen. Som alltid er feminin fordi det er det motsatte for meg. Det er noe fremmed. Et spent forhold. En polaritet. Samtidig er diktningen i seg selv alltid feminin. Også inni en selv er det alltid en spenning mellom det kjente og det ukjente.

- Hva er viktigst for deg. Å skrive dikt eller jobbe med billedkunst?

- Det er vanskelig å svare på. Mitt yrke er svar på henvisninger og forespørsler. Noen ganger er det svært mye å gjøre, men jeg prøver å finne rom for å skrive. Da reiser jeg på landet. Jeg har et hus i Sør-Frankrike, nær spanskegrensa og Barcelona, sier Dupin.

Vi har allerede fått mye av hans dyrebare tid. Han stiller avslutningsvis villig opp for fotografering. Idet vi tar farvel og skal gå ut i Paris' gater, overrekker dikteren med den største selvfølgelighet en gul rose.

ALLSIDIG OG MØRK: </B>- Siden den annen verdenskrig har det ikke vært noe særlig å glede seg over i verden. Å dikte er dyptpløyende arbeid med språket. Man kan ikke skrive med en gang noe skjer, sier Jacques Dupin, og er enig i at diktene hans er mørke.