Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Dilemma i cruise og dus

Det var da de dansende servitørene fra Filippinene og Jamaica senket de stearinlysflammende iskakene, grep hver sin kvinnelige gjest, dannet en menneskelig kjede og i dempet belysning avsang «We Are the World», at det bikket en smule over.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Intet ondt om amerikansk karibisk cruisefart og for all del intet ondt om showskolerte servitører. Bak den solkyssede cruisefasaden hersker livets harde realiteter, og er man tjuv på et marked der hovedtyngden består av amerikanske pensjonister som ynder å bli underholdt over et godt glass gratis isvann hvert bankende sekund fra tidlig morgen til tidlig kveld, vel, da sikrer man seg standupservitører som både kan servere, synge og balansere blomsterkasser på hodet mens de smiler.

Da snakker vi også om de samme realiteter som gjør at provisjonsbetalte kelnere med svært lav fastlønn og derfor legitimt behov for sine obligatoriske 15 prosent tips går med på å synge «We Are the World» før de serverer desserten. Ikke til sultne Eritrea-barn, den indirekte og grusomme inspirasjonen bak sangen, men til velfødde folk fra den vestlige verden med, som det heter, høye krav til service, kvalitet og komfort.

Det er oss.

Tilvenning

For oss ektefødte barn av det gerhardsenske likhetssamfunn tar det litt tid å venne seg til cruisekapitalismens ansikt. Jeg vil tro 12- 13 minutter ved 30 graders varme, evt. den tida det tar å tømme to rompunsj, men så, vips, er vi «på nett». Fra da av behandler vi tjenerstanden med bestemte, men vennlige «yes, please» og «no, thank you», i trygg visshet om at dens velpressede representanter har det langt bedre enn sine landsmenn i hjemlandet. Dessuten hjelper det på samvittigheten at vi norske sosialkoholdemokrater er mye rausere enn amerikanerne. 15 prosent av prisen på et glass gratis isvann er jo ikke mye å sende hjem til familien i utkanten av Manila eller Montego Bay, 15 prosent av sluttsummen for et vanlig norsk alkoholkonsum på en varm, tollfri dag i Syden, derimot, gir utdannelse og julepresanger til hele landsbyer. Så another Daquiri for min samvittighets skyld, waiter, og måtte din sønn bli professor for prosentene, gjerne i medisin og med leverskader som spesiale...»

Aktiviteter

Det fine ved å cruise er ikke bare tilbudet om bord -  serviettbrettingskurs etter frokost, fornyelse av ekteskapsløftet-seremoni med påmelding hos purser, bingo i loungen, leirdueskyting på akterdekket etc. -  men også at man kommer i land og lærer ulike kulturer å kjenne. På Jamaica, for eksempel, lærte vi at det private næringsliv har rastafletter, jobber som taxisjåfør og kan tilby et eskalerende utvalg morsomme produkter til innvortes bruk. «Smoke, good smoke?» innledet sjåføren, og parerte avslaget med rene favørtilbud på «sopp» og til sist kokain. Da det fortsatt ikke ble sluttet kontrakter, stoppet han til slutt drosjen i en rundkjøring, snudde seg med et fortvilt blikk, slo ut med armene og ropte anklagende: «But why????»

Det hører med til historien at den samme deltidsselger ikke tilbød seg å bære eventuelle varer gjennom toll- og sikkerhetskontroll. Forståelig nok, den kan være svært grundig på Jamaica, og med hard straff for den som blir tatt med annet enn rent mel, verdens beste kaffe eller rom i alle varianter i posen.

Desperasjon

Det siste hovedpoenget ved å cruise er å la seg fascinere av showunderholdningen om bord. Over dens medvirkende, fra showmanager via buktaler, tryllekunstner og orkester til vokalister og dansere svever en stille desperasjon over ikke å ha lykkes «big time», men også et anstrøk av lettelse. For her, foran blått hår, høye panner og isvann -  noen rabagaster slår seg løs med iste -  går det tross alt ikke så verst. Publikumsreaksjonene kan nok være litt slappe, det er så, men de er sjelden direkte fiendtlige. Og en scenekunstner på cruise kan, om alt annet slår feil, rope «Noen her fra Utah?», eventuelt «Nebraska?» eller «Texas?», og på den måte sikre seg litt huing og applaus.

Så er det kanskje likevel slik at meningen med livet er å seile? Om enn ikke i sin egen sjø?

<B>PÅ GELEDD:</B> Dessertkolonnen på dansende vei inn.