OMSORG: Vi skal påse at enslige, mindreårige asylsøkere får sine rettigheter innfridd og at de får omsorgen de har krav på. For å gjøre det, må vi ha en tillitsrelasjon, være til stede og høre på dem, skriver kronikkforfatteren som selv er verge for mindreårige asylsøkere. Foto Shutterstock
OMSORG: Vi skal påse at enslige, mindreårige asylsøkere får sine rettigheter innfridd og at de får omsorgen de har krav på. For å gjøre det, må vi ha en tillitsrelasjon, være til stede og høre på dem, skriver kronikkforfatteren som selv er verge for mindreårige asylsøkere. Foto ShutterstockVis mer

Mindreårige asylsøkere:

Dilemmaenes balansekunst som verge

Den uholdbare situasjonen for mange enslige mindreårige med midlertidig opphold under dagens asylpolitikk kommer igjen sterkt i sentrum for kommentarer og innspill.

Meninger

De siste par ukene har igjen brakt enslige mindreårige asylsøkeres situasjon inn i medienes søkelys og offentlig debatt. Først kom det tragiske dobbeltdrapet i Trondheim, hvor en 18 åring står siktet. Så fikk vi høre at enslige, unge menn utsettes for sexpress av kvinner som hjelper til som frivillige på mottak.

Anette Haug.
Anette Haug. Vis mer

Spørsmål rundt mottakenes retningslinjer og manglende varslingsrutiner fokuseres. Politikere fra regjering og opposisjon uttaler seg. Forhold og retningslinjer for hjelperes rolle trekkes også fram, noe nyheten som får plass i disse dager vitner om: klemmeforbud for verger på mottak.

Hovedsaken på NRK radio tirsdag morgen var at verger på mottak får klemmeforbud. De skal ikke klemme barna eller holde dem i hånda eller ta dem med på kafé. Dette står i utkast til en ny veileder for representanter og verger som nå utarbeides av Fylkesmannen.

Det er behov for avklaring av ansvaret for representanter og verger for enslige mindreårige asylsøkere og veiledning omkring rollen, sier Eldbjørg Sande fra Fylkesmannen i intervjuet. Dette med fysisk kontakt kan oppfattes litt ulikt, sier hun, blant annet fordi noen av disse barna kommer fra en kultur som har et litt annet forhold til fysisk kontakt enn i Norge.

Den korte nyhetsreportasjen gjengir samtidig vergers syn på dette. Her refereres det til at det er sendt kommentarer til utkastet fra Vergeforeningen, og til uttalelser fra lederen, Hilde Krogh i Klassekampen. Hun gir uttrykk for at det er helt umenneskelig å kreve at vi ikke skal oppføre oss som mennesker for ikke å skape en forventning om at vi er der for dem. Vi skal påse at de får sine rettigheter innfridd og at de får omsorgen de har krav på. For å gjøre det må vi ha en tillitsrelasjon, være til stede og høre på den mindreårige.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I Dagsnytt 18 seinere på dagen ble inntrykket fra morgenens intervju med Sande noe moderert, selv om hovedbudskapet er det samme: det er ikke klemmeforbud, men aktivt å initiere fysisk kontakt fra vergens side er uheldig.

Jo, det kan være behov for avklaring av roller, retningslinjer og gode rutiner og veiledning. Både når det gjelder mottakenes, frivilliges og vergenes forhold, rettigheter og plikter. Men nei, vi trenger ikke mer av det som kan bidra til at medmenneskelig anstendighet skyves i bakgrunnen eller får dårligere kår.

Derimot kan vi være tjent med en nærmere gjennomgang av dilemmaer vi stilles overfor i vår praktiske hverdag, i den humanitære praksis vi som mottaksansatte, frivillige og verger er en del av.

Et aktuelt område er håndtering av barnets penger, hvor verger har tildelt et ansvar. I hvilken grad skal vi godkjenne kjøp av dyrt utstyr og klær, og eventuelt overføring av penger til opprinnelseslandet. Et annet aktuelt område er en intervjusituasjon, hos politiet eller UDI, hvor vergen i utgangspunktet skal forholde seg mest mulig passivt, observerende, men kan se et behov for aktivt å gå inn med støtte og trøst til barnet.

I mine egne kommentarer til utkastet fra Fylkesmannen pekte jeg på behovet for å ta inn dilemmaperspektivet. Vi som representanter og verger må hele tiden forholde oss til dilemmaer i våre møter med de enslige, sårbare barna vi har fått et ansvar for å ivareta rettighetene for, når de kommer som asylsøkere til Norge.

Det er lagt inn noen bokser i tekstutkastet. Dette er greit, også som en rask «innføring» av viktige forhold. Jeg foreslo at det kunne legges til noe om utfordringer og dilemmaer som representanter og verger må være spesielt oppmerksomme på.

Et forhold jeg savnet noe om i dette utkastet, er dilemmaene som kan oppstå for representantene når det er snakk om å godkjenne permisjonsforespørsler for «barna våre» fra mottaket. På den ene siden er det jo bra at barnet har mulighet til andre opplevelser og knytte vennskap utenfor mottaket, men det kan jo også være snakk om besøk som ødelegger for barnet, samvær som i ytterste konsekvens kan innebære misbruk og utnyttelse av barnet.

Det kan derfor være på sin plass med omtale av dette forholdet. Inklusivt regelverk og forslag til hensiktsmessige forholdsregler, som f.eks. at en forutsetning for å godkjenne dette kan være at mottaket kjenner til, helst har møtt, eller i det minste har undersøkt forhold rundt dem som skal besøkes. Vi sender jo heller ikke våre egne barn til noen vi ikke kjenner eller vet noe om.

Generelt burde det understrekes i veilederen at representanten ikke må nøle med å ta kontakt med Fylkesmannen for å diskutere utfordringer og dilemmaer når slike oppstår. Men da må det være noen der som er åpne for og i stand til å ta en slik diskusjon.

Jeg skal selvsagt opptre profesjonelt som representant og verge, med det ansvar som ligger i rollen jeg er tildelt ved oppnevningen fra Fylkesmannen. Det innebærer at jeg må holde meg til norske lover og retningslinjer. Men jeg tolker også inn i dette at jeg har en rettighet, og en plikt, til å behandle det mennesket som jeg har fått et vergeansvar for, først og fremst på en medmenneskelig anstendig måte, med tillit og respekt.

Det hjelper godt på kommunikasjonen å ha innsikt i det andre menneskets kultur. Men min forståelse av hva som kreves i hver enkelt situasjon ligger først og fremst i min egen kultur, og de verdier som ligger forankret i den norske kulturen. I Norge gir vi hverandre ofte klemmer. Det må være greit at «mitt vergebarn» lærer det.

Som i andre samhandlinger i Norge må jeg samtidig tenke gjennom og forholde meg til dilemmaer og ulike konsekvenser av måten jeg forholder meg til og handler på, i møtet med vergebarnet. Kanskje er det likevel ikke greit å gi barnet en klem i akkurat den situasjonen.

Min humanitære praksis har kompass-styring fra dilemmaers balansekunst og medmenneskelig anstendighet.