Dimensjonering av utdanning

Nylig lanserte KUF en egen stortingsmelding: «Om dimensjonering av høgre utdanning» (nr. 36 (1998-99). Meldingen kom i stand på anmodning av Stortinget og representerer et stykke på vei et linjeskifte på feltet. Ikke minst mangelen på helsepersonale og enkelte andre nøkkelgrupper bekymrer myndighetene. Det blir bl.a. spurt om hvorfor vi må gå «kanossagang» til utlandet for å dekke våre behov for kvalifisert personale på sentrale områder. Og hvorfor får vi slike mangler når institusjonene «drukner i studenter»? Svak interesse for real- og ingeniørfag uroer også, og har forsterket ønsket om bedre oversikt innenfor høyere utdanning.

Regjeringen mener utdanningskapasiteten fortsatt bør være høy, slik at flest mulig av de utdanningssøkende kan få et studietilbud i tråd med den enkeltes ønsker. Men det heter videre at studentenes ønsker også må balanseres mot «hensynet til samfunnets behov for arbeidskraft når kapasiteten fordeles på ulike utdanningstyper». Samtidig heter det at erfaringer viser at «det er problematisk å lage prognoser som er pålitelige nok». Det siste er lite empirisk belagt, ettersom det så godt som ikke har vært laget seriøse framskrivninger og prognoser på området i Norge i de siste 30 år. Og de som har vært laget, har som regel hatt et ad hoc-preg, og har fort «gått ut på dato».

En manglende oppfølgning av Ottosen-komiteens (1965- 70) opplegg for høyere utdanning har betydd mye for den laissez faire-holdning som i stor grad har preget utbyggingen av høyere utdanning senere. Komiteen anbefalte at utdanningen skulle dimensjoneres slik at alle unge med tilfredsstillende kvalifikasjoner kunne få studieplass. Samtidig skulle dimensjoneringen av de enkelte studier også skjele til behov i arbeidslivet. Hernes-utvalget anbefalte det samme. Men myndighetene fulgte ikke opp arbeidet med de enkelte studier. Et slikt arbeid kan ha minst tre siktemål:

I) Informasjon til dem som forlater videregående skole til støtte for deres studievalg. Dette kan skje som ren informasjon uten spesielle anbefalinger fra myndighetenes side m.h.t. studievalg o.l.

II) Denne informasjonen kan suppleres fra myndighetenes side med tolkninger og anbefalinger med sikte på å oppmuntre rekrutteringen til enkelte studieretninger, læresteder o.l.

III) Myndighetene kan legge informasjonen til grunn for konkret dimensjonering på lokal eller nasjonal basis - inklusive kvalifikasjonskrav og lignende som påvirker søkningen.

Nå er det er åpenbart ingen lett oppgave å unngå overskudd eller mangel på personale med høyere utdanning fra tid til annen. Studentenes preferanser forandrer seg, og studietiden er ofte lang. Det er heller ikke alltid noe entydig forhold mellom utdanning og yrke/profesjon - substitusjon kaller man det. Grensene nasjonene imellom blir åpnere. Og - viktigst av alt - framtida er upredikterbar i flere henseende.

Etter mitt skjønn kan vi likevel foreta oss noe, slik at vi får bedre holdepunkter for dimensjonering og studieveiledning. Vi bør bl.a. følge opp området kontinuerlig på en helt annen måte enn det som har vært tilfelle. En slik oppfølging bør studere hva som faktisk skjer i arbeidslivet med sentrale kandidatgrupper. Hva med preferanser og atferd? Hvordan påvirker reformer og utviklingstrekk tilbud, etterspørsel, lønn m.v.?

Utviklingen i de demografiske faktorer er meget viktig i denne forbindelse. Alternative anslag eller scenarier for tilbud og etterspørsel bør også utarbeides med jevne mellomrom og utstyres med «datostempel». Det siste er viktig ettersom man bør justere anslagene når forutsetningene for disse endres - for eksempel m.h.t. arbeidstid, lønnsrelasjoner, preferanser, mobilitet, substitusjonsmønster m.v. Manglende justeringer av denne art forklarer ofte hvorfor prognoser slår feil. (Men alle prognoser har ikke slått feil, slik mange later til å mene.) Det er viktig at slike beregninger gjøres offentlig tilgjengelige - og utsettes for kritisk debatt m.h.t. datagrunnlag, forutsetninger, beregningsmetoder og tolkninger så vel som normative implikasjoner. Her har det ofte sviktet.

Den foreliggende meldingen inneholder dessverre en grov tilsløring som samtidig illustrerer hvordan man lett kan feile på dette området. I Statistisk sentralbyrås beregninger (s. 70 i vedlegget) inngår en framskrivning til 2010 for en meningsforvirrende kandidatkategori kalt «Lærere med ettårig praktisk pedagogisk utdanning» - (for øvrig en besynderlig tittel for de mange med seksårig universitetsutdanning som inngår her). Her foretar man et samlet anslag for gruppen av filologer, samfunnsvitere, realister og sivilingeniører m.v. som har pedagogisk tilleggsutdanning. Dette er grupper som er svært lite substituerbare, og differensiering er helt nødvendig. Realfagsproblemet i skolen blir bl.a. helt borte i disse beregningene. Og det er ikke kommentert av et departement som sier at man er opptatt av det voksende realfagsproblem i skolen.

Konsekvensene for samfunnet av stor mangel og/eller overskudd vil ofte være betydelige. Verst er tilfellet med underdekning. I de senere år har viktige deler av vårt helsevesen vært i denne situasjonen. Men det finnes også flere andre eksempler - alt fra realfagslektorer til flygeledere. Det siste fikk nylig Trygve Hegnar til å reagere - heller ikke på dette området var man i stand til å trekke konsekvensene av Gardermoen-utbyggingen!

Manglende ekspertise og kunnskaper hos myndighetene på dette området gir profesjoner, utdanningsinstitusjoner og andre pressgrupper spesielt stort manøvreringsrom. Deres interesser og politikk er ikke nødvendigvis alltid sammenfallende med fellesskapets interesser. Det blir spesielt ille når fellesskapets ekspertise og ikke minst motekspertise er så beskjeden.

Ved fullført videregående skole står mange unge overfor viktige studievalg. For noen er valget lett - de har sterke preferanser for fag eller yrker og bør normalt følge disse. For majoriteten av de unge er preferansene neppe så klare, og mange søker naturlig nok informasjon om høyere utdanning - herunder også om fremtidige arbeidsutsikter. Men i dag finner de som ønsker det, svært lite av det slaget. Stort sett må de nøye seg med data om hvordan situasjonen er for kandidater som uteksamineres i dag. Det sier lite om situasjonen når den enkelte skal ut på jobbmarkedet 2- 10 år senere. I tillegg bringer pressen mer eller mindre tilfeldig stoff om arbeidsutsiktene basert på relativt mangelfulle kilder - inklusive profesjonsforeninger.

Selv om den i noen grad innebærer et linjeskifte i offentlig politikk på dette området, er det en stor svakhet at meldingen ikke er mer opptatt av hva som trengs av kontinuerlig profesjonell oppfølging på området i ett eller helst flere faglige miljøer. Kontinuitet i arbeidet og offentlig debatt om «begripelige» forutsetninger og alternativer er nødvendig for å oppnå meningsfulle forbedringer som gjør det lettere for unge studiesøkende og myndigheter å fatte beslutninger. Skippertak i forbindelse med akutte krisesituasjoner og offentlige kommisjoner holder ikke.

Jeg tar ikke til orde for noen detaljplanlegging på området. Men utviklingen for en del sentrale kandidatkategorier (ikke alle) bør følges og sammenholdes med utviklingen på sentrale samfunnsområder. Dette er vanskelig - og det er trolig i ferd med å bli enda vanskeligere som følge av andre verdier og preferanser hos studenter og kandidater. Det tilsier desto mer at utviklingen bør følges. De overraskelser og problemer myndighetene har pådratt seg på disse områdene i den senere tid, er langt på vei selvforskyldte og oppdages gjerne altfor sent (f.eks. realfagskrisen i skolen). Å skylde på at «de svenske sykepleierne nå har reist hjem» (statsråd Høybråten på Dagsrevyen nylig), holder ikke som unnskyldning for problemene i våre sykehus