TØFF OPPVEKST: Som barn måtte Dimitri Verhulst flere ganger gjøre lekser ved bardisken. Han varslet selv barnevernet og ble plassert i fosterhjem som 14-åring. Slik unngikk han å gå i faren, onklenes og bestefarens fotspor. Nå håper han at romanen basert på oppveksten hans kan være med på å bedre hverdagen for andre alkoholikerbarn. Foto: ANDERS GRØNNEBERG
TØFF OPPVEKST: Som barn måtte Dimitri Verhulst flere ganger gjøre lekser ved bardisken. Han varslet selv barnevernet og ble plassert i fosterhjem som 14-åring. Slik unngikk han å gå i faren, onklenes og bestefarens fotspor. Nå håper han at romanen basert på oppveksten hans kan være med på å bedre hverdagen for andre alkoholikerbarn. Foto: ANDERS GRØNNEBERGVis mer

Dimitri vokste opp ved bardisken

Skrev suksessroman om oppveksten i et fyllehøl.

Dimitri Verhulst (38) er blant Belgias mest populære forfattere.

Med boka «Alle tings bedrøvelighet» gjør han kunststykket å skrive humoristisk om å vokse opp i et fyllhøl av oppkast, slåsskamper, skitt og inkassokrav.

- Min far var et monster. Men jeg kunne likevel være glad i ham. Han var en god mann på innsiden, men han drakk for mye. Vi hadde ikke møbler, fordi han slo alt i stykker. Det var slåsskamper hver dag, forteller Verhulst til Dagbladet.

Vil ha ny lov
Moren reiste fra dem da han var 12 år gammel. I to år, fram til barnevernet grep inn, bodde han sammen med faren, bestemoren, og de tre like forfyllede onklene. En av dem ble endog kåret til verdensmester i drikking, i et mesterskap som beskrives i boka. Det er en roman, men Verhulst anslår at omkring 80 prosent er virkelige hendelser. Han håper at boka kan være med på å skape forandring.

- I Belgia, som i mange andre land, har mindreårige lov til å være på bar dersom de er i følge med en foresatt. Men lovene sier ingenting om hvilken tilstand den foresatte må være i. Det burde vært en lov som hindrer fulle foreldre å ta med barna på bar, sier Verhulst.

Drapstruet
Faren hans er død, og onklene har fått nye navn i romanen. Men etter at boka ble film, har de og vannhullene deres nærmest blitt turistattraksjoner i Belgia.

- De ble veldig sinte. En av dem skriver brev til meg, og truer med å drepe meg. Jeg tar det på alvor, han har tross alt sittet i fengsel for både det ene og det andre, sier forfatteren.

- Hva tenker du om de etiske sidene ved å utlevere dem slik?

- Det er et vanskelig spørsmål. Alle har rett til å være ukjente. Men poenget er at deres handlinger fortalte noe om samfunnet. Jeg utleverer ingen i boka, og sier ikke at de er skyldige i noe. Det var foreldrene mine som hadde ansvar for meg. Faktisk trodde jeg at onklene mine ville bli takknemlige.

- Takknemlige?

- Ja, jeg gjør livene deres mye mer poetiske enn de var. Varmen i boka kommer av at jeg hele tiden snakker om et «vi». Først i siste kapittel blir det «meg» og «dem», sier Verhulst.

Takker barnevernet
Han vil også benytte boka som en takk til den belgiske sosialtjenesten, som plasserte ham i fosterhjem etter at han selv varslet skolepsykologen.

- Jeg kunne be om hjelp, og noen hørte meg. Det er fantastisk.