Din egen, personlige datamaskin

Den skinner. Den brummer. Og den er bare, bare din.

Svøpt i plast, innhyllet i papp: Den bærbare babyen er klar til utpakking. En skjelvende finger berører på-knappen. Pling! Så tennes lysene: Hallo, vidunderlige verden. «Du kan lese New York Times på den,» sier jeg til den nybakte PC-eieren. «Du kan ta den i fanget og skrive på den. Så kan du kanskje spille litt sjakk med den?» foreslår jeg prøvende. For hva skal man si til den 87 år gamle faren sin, den dagen han kommer hjem med sin aller første datamaskin? La meg understreke: Vi snakker om en mann som syntes elektriske skrivemaskiner var skremmende. Nå sitter han her, med 5,58 gigabyte ekstrahjerne og 64 megabyte minne. Mor fikk sin første PC for et halvår siden. Hun følte at hun ville gå ut på dato hvis hun ikke fikk sin egen maskin. Nå har hun fått et helt personlig forhold til sin. Hun skriver haikudikt på den. Når den lille bindershjelperen dukker opp på skjermen, ler hun. «Nå tenker den,» forklarer hun, og setter en Vivaldi-cd inn i cd-rom-spilleren. Når maskinen henger seg opp, blir hun sittende i timevis foran PC-vinduet. Hvorfor gjorde den det? Hvorfor vil den ikke? Til slutt ringer hun: «Kan du komme?» «I går gikk jeg ikke ut,» forteller hun. Nå er det hans tur: faren min sin. Han sitter der, langt inne i lenestolen, og venter på å få et nytt liv på nettet. Bare et tastetrykk unna, sies det. Så nå sitter han der og venter på alt dette nye. Hva skal jeg si? Hvor skal jeg begynne?

«DER ER skrivebordet ditt,» peker jeg. «Der er dokumentmappa di. Og her har du papirkurven.» «Det kan da ikke være så vanskelig å lære seg å skrive på denne?» konkluderer faren min. Han vet jo ikke hva det vil si å ha sin egen, personlige datamaskin. Han vet ikke at han skal sitte og stirre uforstående på det som PC-en oppfatter som en helt logisk handling. Han vet ikke at han skal bli rørt til tårer av den omtanken PC-en viser ham når den spør om han virkelig er helt, helt sikker på at han vil slette de 784 filene han kom til å markere ved en feiltakelse. Han aner ikke at han skal kaste beundrende blikk bort på den lille stålgrå, der den står og summer for seg selv i tussmørket. Han kan umulig vite at han skal drive omkring på nettet om natta, alene med PC-en, han som alle andre. I møtet med PC-en er han uskyldig som et barn. Vet han forresten at denne smale dingsen kommer til å slå ham i sjakk?

Nei, for ham er PC-en fortsatt omgitt av en aura av mystikk. Som Merete Lie, professor ved NTNU i Trondheim, sier det: «Datamaskinen er som et lukket skrin. Man kan jo ikke bare åpne lokket og titte inn, slik man kunne med en skrivemaskin. PC-en tviholder på hemmeligheten om seg selv, og når du sitter foran skjermen, blir du sugd inn i en eksklusiv sirkel.» PC-en gjør brukeren til sin medsammensvorne. Akkurat det bekymrer faren min. «Hvordan kan jeg være sikker på at jeg ikke gjør noe ulovlig når jeg er ute på nettet,» vil han vite. «Hva om jeg kommer borti feil tast og gjør meg selv til hacker mot min vilje?» Han har ikke før pakket opp PC-en før angsten tar ham. Hva om han havner hos Pentagon? Eller i hvelvet til Norges Bank? Han har hatt sin personlige datamaskin i ganske nøyaktig en time, og trenger allerede å gå opp grensene mellom seg selv og den.

«PC-en BLIR markedsført som din personlige følgesvenn, en som alltid er der og gir deg selskap, nesten som din nærmeste venn,» sier Merete Lie. Du kan bli avhengig av PC-en. «Når et barn først har fått bruke en datamaskin, sitter han eller hun i klisteret,» hevder grunnleggeren av Microsoft, Bill Gates. Men hva når barnet nærmer seg de nitti? Hvor avhengig kommer faren min til å bli av sin personlige datamaskin? Hvor personlig kan forholdet mellom dem bli, egentlig? «PC-en har sjel,» forsøker jeg å si. «Når datamaskinen krasjer, sier vi at den er syk. Kanskje den er blitt smittet av et virus? Stakkars liten.» Jo flere menneskelige trekk vi tillegger PC-en, jo mindre skremmende virker den. Det blir som da mennene bak de første atombombene sto og ventet i spenning på resultatet av den første prøvesprengningen. «Ble det gutt eller pike?» spurte de. Altså: suksess eller fiasko? Atombombene fikk både kjønn og navn, så de skulle virke mindre fremmedartede. Det samme fikk de første datamaskinene. I «Den forunderlige reisen gjennom datahistorien» forteller Arild Haraldsen om EMMA, som ble brukt til å beregne skatten til samtlige skatteytere i Norge i 1958. Den elektroniske regnemaskinen ble omtalt som «fortryllende EMMA som med alle sine attributter gjør det som skal gjøres».

Einar Rose skal ha blitt meget oppbrakt over det faktum at dette fremragende pikebarn bar samme navn som hans hustru: «Verst var det kanskje at avisene var freidig nok til å fortelle om at 'EMMA nu stod til disposisjon for hele landet'!» skrev han i en kommentar i Aftenposten.

I 1983 BLE IBMs PC kåret til årets mann av Time Magazine. Den personlige datamaskinen vekker fortsatt følelser du ikke trodde var mulig å ha for en gjenstand. «Det hender jeg godsnakker med den, akkurat som jeg ville gjort med ei dame,» innrømmer en programmerer-venn av meg. «Andre ganger vil jeg slåss med den, mann til mann,» sier han. En jeg kjente godt en gang, pleide å skru opp volumet på modemet på maks styrke, så han kunne nyte «brunstbrølet» når maskinen logget seg på Internett. Det var før vi fikk ISDN. Nå virker det veldig lenge siden.

Hva er det som driver den teknologiske utviklingen? Det er vissheten om at sola en gang vil slokne, tror den franske filosofen Jean-Frangois Lyotard. Vi trenger tenkebokser som kan overleve kroppen. Det kan jo ikke hjernen. Vi trenger maskiner som kan bedrive hodeløs abstraksjon, når vi ikke lenger er til stede. Men vil maskinene kunne reflektere over det som har skjedd når sola er borte? Eller vil de bare stå der, som en evigvarende hukommelse om det tapte?

«DET ER DA FOR galt at jeg skal sitte her med dette vidunderet, mens du driver og skriver på den derre eldgamle bærbare du har hjemme?» bryter faren min inn. Han har hatt PC-en sin en uke, og begynner å fatte poenget. «Kanskje en elektronisk lommekalender ville vært noe?» svarer jeg svevende. Jeg tenker på en sånn elegant liten sak med 14 timers batterikapasitet, WAP-browser og trykkfølsom skjerm. Men den må veie maks 215 gram. Skal jeg ha ny PC, er 1,4 kilo absolutt maks. For vi vet jo det, at den gode, gamle PC-en snart er passé. Framtida tilhører små spesialiserte enheter, som klokker med tilleggsfunksjoner og utbrettbare mobiltelefoner. Bitte små ting du kan stappe i lomma. Den stasjonære PC-en blir stående igjen på skrivebordet, som en dinosaur i dataalderen. Den snart 20 år gamle personlige datamaskinen sultestreiker av frykt for ikke å få være med videre. PC-markedet er blitt anorektisk: De bærbare blir bare smalere og smalere. Det blir spådd at mobil med web vil overgå PC-er i omsetning allerede i løpet av 2001. 87-åringen rakk det akkurat: Han fikk seg sin første PC mens det ennå var noe som het det.