Dino på tomgang

Wow! som det heter på godt norsk. Steven Spielbergs dinosaurer, komplett med illsinte øyne og livsfarlige tenner, er utvilsomt et syn. Det er verre med historien. Den synes å være rasket sammen i en kjapp kaffepause.

Egentlig er det enda enklere: Den smule handling i «Den tapte verden: Jurassic Park» ligger bare som et tynt ferniss over to timer og ni minutters effektorgie, inkludert rene actionscener og noen halsbrekkende stunts - alt for å håve inn kroner ved lukene. Sånn sett har Spielberg lykkes i forbløffende grad.

Ingen har tjent mer penger enn ham denne sommeren. Men det er jo synd at han kaster bort et utvilsomt talent på en så rørete historie som dette. Den henger ikke engang på greip hele tida. Mange scener er tydelig lagt inn bare for å trekke ut tida. De fører ikke noe sted og driver ikke handlingen framover. Folket vil altså ha dinosaurer, og dinosaurer får de.

En sann armada av gigantdyr i imponerende utforming. De velter seg framover i voldsomme byks, ødelegger trailere og raserer jungel. De inntar til og med San Diego mot slutten, mens de flekker tenner tydelig befengt med tannstein mot sakesløse amerikanere.

Dit kommer dinosaurene, fordi de slemme i filmen vil tjene penger på dem i en dyrehage. De snille - Ian Malcolm alias Jeff Goldblum og venninnen Sarah alias Julianne More - vil bare studere kolossene. Mer er ikke å si om den saken. La gå at du for eksempel får en spektakulær actionscene, hvor våre venner slåss for livet inne i en trailer som dingler ut over et stup, mens dinosaurene gjør sitt ytterste for å ekspedere dem til bunns. Det ser fantastisk ut, men i likhet med alle andre slike innslag i denne filmen er den så langtrukken at gjespen kommer sigende.

Lyden er ikke snau, den heller. Ikkeno\' er snaut med Spielberg. Ramler han først med tomtønner, ramler han høyere enn de fleste.