Dinosaurene

Et stykke ut i dette intervjuet sier Bono at han er mer glad i vin enn i de fleste vennene sine.

- JEG HADDE HATT en dårlig dag i studio, sier Bono.

Han er 40 år. Han har som vanlig svarte klær, bakoversveis og store solbriller. Han ser sliten ut.

- Jeg var i dårlig humør, og så kommer det en fyr bort til meg med mohawk og full pakke. Jeg kunne se at han hadde lyst til å si noe. Så sa han: «Æææ, Bono, jeg, æææ, har noen spørsmål til deg. Jeg heter Gerard, jeg er anarkist».

Det blir stille et lite øyeblikk.

- Jeg tok kvelertak på ham, sier Bono.

BONO ER KOMPIS med paven. Han er talsmann for Amnesty, han kjemper for å slette all u-gjeld, utrydde AIDS-epidemien og hjelpe malairia-ofre. Han var med under tumultene i Praha i september. Han kjenner statsledere over hele verden. Pavoritti kaller ham for «Gud». Bono er, uten å overdrive, venn med de fleste kjente, mektige og rike mennesker på kloden i dag.

Han er rockens samvittiget.

- Som du skjønner, får Bono aldri tid til å fiske eller noe, sier trommis Larry Mullen.

Men han hadde tid til å være med og lage U2s tiende album, «All That You Can't Leave Behind».

- Vi skulle kalt det nye albumet vårt for «Actually Pop», sier Bono.

Han vet ingenting om at Espen Lind from Norway har gitt ut albumet «This Is Pop Music». Men kanskje han vet at U2s sukess-singel «Beautiful Day» ligner mistenkelig mye på a-has «The Sun Always Shines On TV»?

- Ja. Jeg kan føle på meg at de kommer til å saksøke oss snart, sier Bono.

Og gliser.

- Men faen heller. Vi skal ta støyten, vi.

Trommisen gliser, også. Larry Mullen er den eneste som ikke er blitt 40 år. Han er fremdeles bare 38 og ser stadig like sunn ut. I hvert fall nå som han sitter ved siden av The Edge. Gitaristen har på seg en stor og rar bomullshatt. Bassist Adam Clayton har valgt å ta på seg en stor allværsjakke. Han ser ut som om han er medlem i Den Norske Turistforening.

- Det som er ekstraordinært bra med Bono, sier Larry.

- Det som er bra, er at han stikker rumpa si så jævlig langt ut av vinduet. Han sier det han vil. Han tåler å bli kritisert i øst og vest. Det må jeg si at jeg beundrer ham for. Bono gir faen i hva folk måtte mene om ham. Det er en stor gave, det. Men det er også en slags forbannelse, som kan ta knekken på deg. Vi skulle jo ønske at han tok det litt mer med ro.

VI SITTER ALTSÅ på en restaurant i Dublin sentrum. En sånn restaurant som bare selger vin. Bono kan ikke drikke vin, han er allergisk, øynene blir purpurrøde. Han sier at det er en grunn til at han alltid har på seg solbriller. Og nå har han lyst på øl.

- Og så jeg da, som er mer glad i vin enn jeg er i de fleste vennene mine, sier Bono.

Han henvender seg til servitrisen.

- Tror du, sier Bono.

- Tror du at du kan skaffe oss en Guiness fra puben over gata her? Du skjønner, det er et nødstilfelle. Du aner ikke hva slags uke jeg har gått gjennom.

Fem minutter etterpå står det øl på bordet.

Sånn er det når man har solgt over 100000000 album. Det er på høy tid å stille et kritisk spørsmål.

- Har dere noen gang tenkt: «Vi er det største rockebandet i verden, og derfor er vi per definisjon et drittband?»

Det blir helt stille. Edge blir forbanna. Han sier:

- Aldri!

- Vi har aldri lidd under den der indie-mentaliteten som går på at alt som er stort er dårlig. Mange fantastiske band, som kunne ha gått videre og laget fantastisk musikk, har bikket under fordi de ikke ville ha suksess. De har en slags innadvendt samvittighet, et merkelig forhold til det å lykkes med noe. Det kunne aldri skjedd oss. Vi er flinke til å takle suksess.

Edge ler en stund.

- Du veit, vi er noen tøffe jævler.

- Og så er dere alltid omringa av supermodeller. Hvorfor det?

- På grunn av Adam, sier Bono.

- Er du fremdeles venn med Naomi? spør jeg Adam.

- Jada. Vi snakker fremdeles.

- Og du da, Larry. Hadde du ingen kvaler da du kalte sønnen din for Elvis?

- Han er fornøyd, sier Larry.

- Men hva med seinere? spør Bono.

Han er tydeligvis nysgjerrig, han også.

- Er du ikke redd for at sønnen din kommer til å få komplekser seinere?

- Han kommer til å få komplekser uansett, sier Larry.

- Han er jo tross alt sønnen min.

OG NÅ SOM VI er inne på barn, kommer vi tilbake til historien om Bono som tok kvelertak på gutten med hanekam. På tross av at han hadde hatt en dårlig dag i studio, hadde Bono bestemt seg for å gå i en 21-års dag. Mest fordi bursdagsbarnet bodde i Temple Hill, et kaksestrøk utenfor Dublin. Han ville nemlig se hvordan folkene der oppførte seg. Fordi han visste at det var sånne folk hans egne barn vil vokse opp sammen med. I et lignende kaksestrøk.

Og så kom altså denne Gerard bort til Bono og påsto at han var anarkist.

- Jeg presset ham bakover, sier Bono.

- Jeg presset ham bakover og sa: «Jeg skal fortelle deg én ting, Gerard: Du er bare en forbanna eiendomsmekler! Kom deg til helvete vekk fra meg!»

Bono er engasjert nå. Han snakker veldig høyt.

- Disse bortskjemte ungene skal alltid drite seg sånn ut!

<B>Rockere: - Hvis det sanne bildet du har av deg sjøl handler om at du må gjøre deg sjøl til en idiot, så synes jeg du må gjøre det, sier Bono. Her sammen med vennene sine Larry Mullen, Adam Clayton og The Edge.