Dinosaurmusikk

Myteomspunne Incredible String Band spilte «world music» lenge før det ble et begrep, og inspirerte band som Led Zeppelin og Rolling Stones. Nå er hippiebandet tilbake, 27 år etter at det ble oppløst.

14 plater rakk det produktive hippiebandet fra Edinburgh å gi ut før de sa takk for seg i 1974. Medlemmene var da dypt inne i scientologibevegelsen, og musikalsk trakk de i hver sin retning.

Sangeren Licorice McKechnie forsvant på mystisk vis og dukket aldri opp igjen, mens Robin Williamson og Mike Heron har gitt ut en rekke soloplater. Clive Palmer, som forlot bandet etter bare én plate, er også med når den utvidede trioen nå har fått sin nye vår.

Vi møtte dem da de delte scene med en annen fanebærer for den britiske folkrocken, Fairport Convention, under Ole Blues-festivalen i Bergen.

Innhentet av fortida

- Musikken vår er ikke gammeldags, den er mer et produkt av en svunnen tid - fra den gang dinosaurene levde, flirer Robin Williamson.

- Men vi vil ikke være noe mimreband. Vi prøver ikke å gjenskape fortida, det er heller fortida som har innhentet oss. Til og med klærne fra den tida er tilbake i motebildet, legger han til.

Likevel syntes han ikke en gjenforening var noen god idé i utgangspunktet.

- Men da vi kom sammen igjen etter så mange år, var det interessant å høre hvor friskt det låt, sier han.

Nå kommer en cd med ferske opptak fra de første gjenforeningskonsertene i fjor, det planlegges samleplater og en tv-film fra 1970, «Be Glad For The Song Has No Ending», er ute på video i England. Det jobbes også med nye sanger.

- Vi er litt på og av, så vi tar ett skritt av gangen, sier Williamson.

På moten

Incredible String Band

  • Ble startet i Edinburgh i 1965 av Robin Williamson og Clive Palmer, som utgjorde en bluegrass/folk-duo. Mike Heron, med bakgrunn fra engelske rockeband, ble med etter kort tid.
  • Ga ut tolv studio- og to samleplater. Ble Grammy-nominert for «Hangman's Beautiful Daughter» (1968).
  • Ble oppløst i 1974. Da Heron og Williamson kom sammen igjen for to konserter som duo i 1997, hadde de ikke sittet på samme scene på 23 år. I fjor ble også Clive Palmer med på den første av flere gjenforeningskonserter som gruppe.

Over tretti år etter er 60-åras psykedelia igjen på mote, noe for eksempel suksessene til Mercury Rev og Motorpsycho har vist.

Alt som smaker av alternativt er hipt og trendy, og lo-fi-band som Pavement/Stephen Malkmus og Grandaddy dyrkes fordi de står for det motsatte av det perfekte; det råskårne, spontane uttrykket.

«World music» er ikke lenger en hippieutflukt, men et stuereint begrep. Likevel er mange uforberedt på hva som møter dem når disse to sjangrene møtes. «Småsurt og skranglete,» sa noen etter String Bands konsert i Bergen. «Magisk,» mente andre, som hyller bandet fordi det er akkurat sånn det skal være.

Marokko

Incredible String Band var pionerer innen «world music», og lot seg influere av blant annet indisk og nordafrikansk musikk, blues og keltisk musikk.

- Jeg dro til Marokko etter den første plata og kom tilbake med mange rare instrumenter som jeg ikke ante hvordan man spilte på. Samtidig eksperimenterte vi med andre måter å stemme på, sier Williamson om det som formet gruppas psykedeliske lydbilde.

- På 60-tallet var det ingen grenser for hva du kunne gjøre. Rockemusikere digget Ravi Shankar og spilte sitar, sier Heron, som opplever at dagens musikk er full av stengsler.

- Poenget med «world music» er å rive ned disse grensene.

- I Los Angeles trodde de vi var et tulleband, et «Spinal Tap»-band som spilte sitar, ler Williamson.

- Stilen deres blir kalt «acid folk», en avlegger av «syrerock»?

- Yeah, den kjøper jeg, sier Clive Palmer og ler.

Det er ikke helt tilfeldig. Flere ganger under samtalen blir det referert til inntak av «urter», som også er kjent under andre navn...

Beatles og Stones

Det er mange som har latt seg inspirere av Incredible String Band. En av gruppas største fans er Robert Plant, som aldri har lagt skjul på sin fascinasjon for String Bands mystikk. Det kan høres på gruppas første plater.

- Led Zeppelin snappet opp noen ideer, sier Williamson beskjedent.

- Gruppa Traffic lærte av oss, og Beatles' «Sgt. Pepper»-album (1967) og Rolling Stones' «Their Satanic Majesties Request» (1967) og «Beggars Banquet» (1968) skal også være inspirert av String Band.

- Mick (Jagger) og Keith (Richards) inviterte oss hjem en gang. De spilte «Their Satanic Majesties Request» for oss og ville vite hva vi mente. Jeg syntes det låt fryktelig, ler Heron.

- Det var et sidespor for Stones.

Woodstock

Woodstock-festivalen i 1969 kunne blitt et høydepunkt for Incredible String Band. Gruppa var en av de få som opprinnelig var hyret til den «lille festivalen utenfor New York City». De skulle gå på den første kvelden, men siden det regnet, slapp en akustisk Melanie til isteden. String Band spilte morgenen etter og ble verken med på plata eller filmen. Det er blitt hevdet at de ville vært megastjerner om de hadde sluppet til denne første kvelden, men selv ler de av det.

- Dette er noe manageren vår elsker å snakke om. Jeg tror ikke det hadde forandret noe som helst. Dessuten gjorde vi en dårlig konsert, mener Heron. Robin Williamson tilføyer:

- Vi spilte for titusenvis på store stadionkonserter. Det ble for stort. Mot slutten innså vi at vår type musikk umulig kunne overleve dette. Jeg hadde nok med å takle det livet jeg levde, om jeg ikke også skulle blitt superstjerne, sier sympatiske Williamson.

Han har gitt ut over 30 plater på eget selskap, hovedsakelig keltisk musikk med harpe som hovedinstrument. Han har nå spilt inn to plater for det renommerte jazzselskapet ECM.

SAMMEN IGJEN: Incredible String Band er sammen igjen etter at de takket for seg i 1974. Bøyd over Robin Williamsons gitarkasse fra 1970 står fra venstre: Mike Heron, Clive Palmer, Bina Williamson, Lawson Dando og foran Robin Williamson.