USA og Kina

Diplomatix à la Trump

Er Donald Trump hensynsløs eller bare kunnskapsløs i utenrikspolitiske saker?

Kommentar

I forholdet til Kina oppfører Donald Trump seg som en elefant i en glassbutikk. Og når det singler i knust glass, forsøker han å fortelle verden at knust glass er en bra ting.

Er han så forfengelig at han nå vil forandre USAs tilslutning til «Ett Kina»-politikken bare for å slippe å innrømme at han begikk en diplomatisk blunder av dimensjoner? Det er all grunn til å frykte dette etter at Trump i flere Twitter-meldinger forsvarer sin «uskyldige» telefonsamtale med Taiwans leder Tsai Ing-wen sist fredag.

Bare det at han kalte henne «president» har fått Beijing til å koke. Er man president, styrer man en nasjon. Taiwan er ingen nasjon, men en utbryterprovins, mener det kinesiske lederskapet. Utad toner de ned betydningen av den ti minutter lange telefonsamtalen mellom Taipei og Trump Tower. Leser man mellom linjene i lederartiklene i den kinesiske partipressen, kan man formelig høre at de skjærer tenner. Kinas utenriksminister Wang Yi har kalt telefonsamtalen fra Taiwans leder til USAs nyvalgte president «et ubetydelig trick». Men dagen etter sendte Kina en formell klage til USA.

Hva står egentlig på spill her? Verdensfreden, vil enkelte kaldkrigspolitikere hevde. Spørsmålet om «Ett Kina» er en av de såkalte kjerneverdier i det kinesiske kommunistpartiets politikk. Bare det å ytre offentlig at Tibet, Xinjiang eller Taiwan – eller Hongkong i disse dager – skulle ha noe som helst legitimt krav på selvstendighet, er tabu i Kina. Kina er villig til å gå til krig for å bevare sin enhet. Eller, i Taiwans tilfelle, sin illusjon om enhet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Et banalt eksempel: Mens jeg bodde i Kina skjedde det flere ganger at turister ble stanset på vei inn i Kina og fikk sine guidebøker konfiskert. På Lonely Planets Kina-kart hadde nemlig øya Taiwan en annen farge enn Fastlands-Kina; underforstått – Taiwan er et annet land. Det var en helt utillatelig «trykkfeil» som i neste utgave ble rettet opp.

Realitetene bak «Ett Kina»-politikken er at det egentlig finnes to – Republikken Kina (Taiwan) og Folkerepublikken Kina. Da kommunistene inntok Beijing i 1949, flyktet nasjonalistregjeringen til Taiwan. Begge parter gjorde krav på hele Kina. Slik sett har det aldri vært noen løsning på borgerkrigen. Helt fram til 1970-tallet var det Taiwan som representerte Kina i FN.

Først i 1979 skiftet USA side og anerkjente Beijing-regimet som Kinas legitime representanter. Flere land fulgte USAs linje. Siden den gang har ingen amerikansk president, eller kommende president, snakket med en politisk leder i Taiwan. Før nå.

Forholdet mellom Taipei og Beijing bølger opp og ned i en slags skjør våpenstillstand. Beijing har aldri og vil neppe noensinne oppgi ideen om å få herredømme over Taiwan. Beijing rasler med sablene i Taiwan-stredet hver gang de føler at øyas separatistiske tendenser blir for tydelige. Og det er her det viktige USA-forholdet kommer inn i bildet. USA beskytter Taiwan militært og har sendt krigsskip til regionen når situasjonen har krevd det. Og USA selger stadig våpen til Taiwan.

Terrorbalansen ble roet ned med en halvoffisiell overenskomst i 1992. Da ble Taipei og Beijing enige om at det bare finnes ett Kina, og det omfatter både fastlandet og øya Taiwan. Men de var enige om å være uenige om hva ett Kina egentlig betyr. Kina holder seg med flere slike bevisst uklare politiske beskrivelser, som for eksempel «ett land, to systemer»-formelen i forholdet til Hongkong.

Den politiske spenningen økte betraktelig da Tsai Ing-wen vant valget på Taiwan i januar. Hun gikk til valg på å gjøre Taiwan mindre økonomisk avhengig av Folkerepublikken. I Beijing er dette blitt tolket som symptomer på separatisme. President Xi Jinping følger utviklingen med stor misnøye.

I første omgang er altså Kinas offisielle reaksjoner på den ulykksalige telefonsamtalen kalde og rolige. Men elefanten i glassbutikken – Donald Trump – tramper videre. I en ny Twitter-melding søndag kveld svarte han på kritikken mot den diplomatiske protokollen. Strategien hans er åpenbart at angrep er det beste forsvar: «Spurte Kina oss om det var greit å devaluere sin valuta (og gjøre det vanskelig for bedrifter å konkurrere), å legge tunge skatter på importerte varer (USA har ingen sånn skatt) eller drive storstilt militær oppbygging på omstridte øyer i Sør-Kina-havet? Jeg tror ikke det!»

De kinesiske reaksjonene på denne tiraden er ikke like avdempede. En lederartikkel i partiorganet Global Times i går hadde følgende tittel: «Trump ønsker å behandle Kina som et fett lam ... Glem det!» Tonen er nå at Kina må ta konfrontasjonen med Trumps provokasjoner umiddelbart og slå tilbake hvis han truer Kinas interesser.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook