Dipsomaniacs

Syrete, skranglete og ganske så skjønt fra trondheimsband.

Etter fjorårets lovende debutalbum «Reverb No Hollowness», kommer 60-tallsromantikerne Dipsomaniacs opp med et album som virkelig er verdt å merke seg. Øyvind Holm og co. har allerede status som lo fi-helter, men på «Braid Of Knees» framstår de også med råsterke popkvaliteter. Det er nok av band som elsker Beatles i denne verden uten at det blir bra plater av det. Dipsomaniacs derimot lykkes. De får lytteren på kroken med sin herlig skakke og ukonvensjonelle psykedelia-pop. Dipsomaniacs har de søteste melodiene, riffene Motorpsycho vil misunne dem, snålheten som beviser at de har unngått bransjekverna og ektheten som kjennetegner musikere med kjærlighet til det de holder på med.

17 låter og nærmere 55 minutter blir litt mye, og det kan tyde på en litt ukritisk holdning til eget materiale. Men på den annen side er det dette uredigerte preget som gjør «Braid Of Knees» til slik en smelt-smelt-opplevelse.