Direkte lykke

I løpet av de siste tiårene har forskning, med Nobelprisvinneren Daniel Kahneman som en av lederne, gitt oss betydelig mer kjennskap til hvilke personlige, sosiale, økonomiske og politiske faktorer som fører til økt lykke for individene i et samfunn. Den britiske økonomen og overhusmedlemmet Richard Layard gir i sin bok «Happiness» en kortfattet og klar oversikt over hva denne forskningen kan fortelle.

Der kommer han også med en opplysning som det er vel verd å stanse opp ved. Fra de sveitsiske økonomene Bruno Frey og Alois Stutzers bok, «Happiness & Economics», refererer han deres forskning om direkte demokrati og lykkefølelse. Denne viser at i de sveitsiske kantoner der det er størst direkte demokrati – der velgerne har størst adgang til å kreve folkeavstemning om en lov – er lykkefølelsen (det subjektive velværet) så mye større enn i kantonene der adgangen er minst, at det svarer til en dobling av inntektene deres.

Hvis de sveitsiske erfaringene kan overføres til andre land er dette et avgjørende argument for innføring av direkte demokrati: Å fremme borgernes subjektive velvære på kortere og lengre sikt er selvsagt statens hovedoppgave. Amerikansk forskning, som Frey og Stutzer refererer, tyder på at erfaringene virkelig kan overføres – i de områder av U.S.A der det direkte demokratiet er størst er tomteprisene høyere fordi folk ønsker å bo der det er mest demokrati. Og man kan merke seg at direkte demokrati ikke bare er egnet i små samfunn – befolkningen i Sveits er nesten dobbelt så stor som i Norge, og i California er den nesten ti ganger så stor.

Det er naturlig å spørre om den økte lykkefølelsen skriver seg fra følelsen av å ha styring med sin egen situasjon eller fra å oppnå de resultatene folket virkelig ønsker å oppnå. Begge deler kan tenkes: På den ene siden viser Richard G. Wilkinson i sin «Unhealthy Societies» (med undertittelen The Afflictions of Inequality) at ulikhet i seg selv er helseskadelig, også når det gjelder makt. På den andre siden viser James Surowiecki i sin «The Wisdom of Crowds» at jo bredere gruppen av beslutningstakere er, jo større er sannsynligheten for at man finner frem til en god løsning.

Frey og Stutzer viser i den ovennevnte boken at den subjektive følelsen av å ha kontroll (prosedyren) betyr atskillig, men det betyr ennå mer at politikken blir styrt i den retningen som er mest tilfredsstillende (resultatet). De belegger det med forskning fra USA som viser noe av hva folket vinner på direkte demokrati sammenlignet med ren politikerstyring (representativt demokrati): en mer forsiktig økonomisk politikk, men større vilje til å bruke penger på utdannelse, og, som nevnt, høyere tomtepriser. Sveitsisk forskning viser den samme forsiktigheten i økonomiske saker, den viser at politikken generelt svarer bedre til befolkningens ønsker, at «per capita»-inntekten øker, og at skattemoralen blir bedre. Det er uventet at folket er mer villig enn politikerne til å bevilge penger til utdannelse, men ellers er det liten grunn til å stusse over forskningsfunnene: At folket utviser større økonomisk forsiktighet enn politikerne er ikke så rart, siden det er deres egne penger, mens politikerne er rause med andres penger. Likeså er det ikke så rart at folk ønsker å flytte til områder der de har bedre tak på politikerne, og det er heller ikke rart at skattemoralen blir bedre når pengene brukes i samsvar med befolkningens ønsker. At «per capita»-inntekten øker med mindre politikermakt burde man kanskje også tenkt seg – selv har jeg kollidert med den nye bygningslovens skjemavelde i anledning bygging av garasje, ønsket politikerne til et godt og varmt sted, og blitt informert av en nabo om at det ønsket delte nesten alle.

En bredere drøftelse av hva som taler for og hva som taler mot direkte demokrati finner man hos de sveitsiske økonomene Gebhard Kirchgässner, Lars Feld og Marcel Savioz i «Die direkte Demokratie» med undertittelen (oversatt til norsk) «Moderne, resultatrik, egnet til utvikling og eksport». De tre tar for seg innvendingene som kan anføres og argumentene som taler for. Innvendingene gjelder langsom prosedyre, påvirkelighet fra små interessegrupper, og tenkelig konflikt med menneskerettigheter. Men som de viser er det lite hold i disse – politiske hastevedtak kan velgerne senere ta stilling til, det ser ut til at små interessegrupper lettere kan påvirke politikerne enn folket, og eventuelle konflikter med menneskerettigheter kan avgjøres av en uavhengig instans (rent bortsett fra at det kan være ønskelig å minske produksjonen av menneskerettigheter – den har, som den kanadiske filosofen L. W. Sumner skrev, løpt løpsk omtrent som våpenkappløpet). Hovedargumentet for er alt nevnt, likeså de viktigste beleggene for en mer effektiv styring, men Kirchgässner, Feld og Savioz har foruten en enda bredere drøftelse enn Frey og Stutzer også forskningsbaserte råd om hvordan overgangen til utvidet folkemakt bør skje.

Forskningen viser altså at folket vinner på direkte demokrati, og mer jo mer vidtrekkende det direkte demokratiet er, på stats-, fylkes- og kommunenivå. Men det er én gruppe som taper, nemlig politikerklassen, eller politikerkartellet som økonomene Frey og Stutzer vekselvis kaller dem. De mister kanskje noen av de økonomiske fordeler de får under og etter politikerkarrieren, og de mister sikkert makt og prestisje - og det er vel nettopp penger, makt over andre og prestisje som er gevinsten for nåværende og det lysende fremtidshåpet for kommende politikere.

Det ville være helt urealistisk å vente at politikere uten videre skal gi avkall på pengene, makten og prestisjen – uegennyttige og fremsynte politikere hører hjemme i eventyrets verden, ikke virkelighetens. I bunn og grunn dreier det seg om en interessekonflikt, nøyaktig som den mellom kunden og butikkeieren, bortsett fra det her også dreier seg om makt og prestisje, ikke bare penger. Derfor må man regne med at nesten alle politikere gjør felles front mot folkeflertallet dersom det skulle kreve direkte demokrati her i landet – helt til de taper mer på motstanden.

I de siste tiårene har vi levd i en tid som på mange måter minner om reaksjonen etter Napoleonskrigene - et selvgodt og grådig toppsjikt, voksende ulikhet, en ny Hellig Allianse mellom toppolitikere (EU), nedbygging av demokratiet og oppblomstrende overtro. Men reaksjonen fikk sine første baksmeller med revolusjonene i 1830 og 1848, og etter hvert fikk folket mer kontroll over toppsjiktet - men ikke på langt nær nok siden vi ikke greier å hindre politikerne i å prioritere sin egen velferd atskillig høyere enn landets. Å gjennomføre det direkte demokratiet kan ifølge The Economist bli den neste store sosiale endringen slik at det 21. århundre får oppleve demokratiets fulle blomstring.