Direkte og naken debutant

Dempet tilstandsroman.

BOK: Det er ikke mye handling i Ingrid Aanestads debutroman. Språket er heller ikke oppsiktsvekkende, bare stødig og godt. Likevel er «I dag er ein fin dag» en lovende debutbok. Den er helstøpt, og en egen stemme bryter gjennom overflaten av trivielle hverdagshendelser.

Indre frost

Maria i boka er 21 år, studerer og tar kurs i tegning. Hun bor alene og har en minimal omgangskrets bestående av en venninne fra tegnekurset, en mann hun har ambivalente følelser for, og en kunstnerbekjent. Mye av tida er Maria alene; spaserer og fryser, gråter litt og drikker te. Dagene har akkurat nok lyspunkter til at hun holder dem ut.Alt i teksten peker mot dette: Det handler om å holde ut de «tomme minuttene», ensomheten og isolasjonen. Symbolikken knyttet til denne tilstanden er kanskje vel åpenbar. Maria går hutrende og mørkkledd rundt (den røde genseren er umulig å ha på), lysrør i hybelen slokner og til slutt virker heller ikke de elektriske ovnene. Det ytre mørket og kulden speiler tydelig Marias indre kulde og tristhet.

Dempet

Når symbolikken likevel fungerer, er det fordi formen ellers er så dempet. Lite ved Marias tilstand eller ubalanse uttrykkes i klartekst. Språket er like nakent og fordringsløst som Maria selv. Denne fordringsløsheten er noe av det som gjør karakteren og romanen interessant.****Men selv om lite sies direkte, siver Marias tause desperasjon og nærhetslengsel ut gjennom språket og situasjonene. Som da halvkjæresten Johannes forlater henne for kvelden: «Johannes ventar ikkje til trikken hennar kjem, ho sier at det ikkje er nødvendig. Før han går tek han begge hendene hennar i sine og held dei fast slik ei lita stund, han smiler med auga. Når han har forsvunne rundt hjørnet, må ho gråta, ho tørkar tårene med vottehender, det er eit kvarter igjen å venta.»****

Gjennomført

Som leser blir man litt i stuss innledningsvis. Alt synes veldig ordinært. Språket er enkelt og beskrivende, hendelsene hverdagslige. Men Aaanestad fanger inn noe gjenkjennelig, og etter hvert blir underteksten og romanens stille intensitet mer nærværende. Og ikke minst framstår «I dag er ein fin dag» som en gjennomført roman. Samsvaret mellom Marias tilstand og språket - romanens nakne uttrykk - er særlig godt håndtert. Aanestad er en debutant det blir morsomt å følge.