Anmeldelse: Jo Nesbø, «Rotteøya og andre fortellinger»

Direkte vondt å lese

Jo Nesbøs science fiction-aktige krimnoveller er brutale og angstskapende.

JO NESBØ: Krimforfatteren er ute med sin andre novellesamling på få måneder. Foto: Christian Roth Christensen
JO NESBØ: Krimforfatteren er ute med sin andre novellesamling på få måneder. Foto: Christian Roth Christensen Vis mer
Publisert

«Rotteøya og andre fortellinger»

Jo Nesbø

Krimnoveller

Forlag: Aschehoug
Utgivelsesår: 2021

«Deprimerende, brutale og konstruerte krimnoveller.»
Se alle anmeldelser

Disse dystopiske krimfortellingene er så dystre på jordas og menneskehetens vegne at de bare vekker svart angst hos meg. Heldigvis er plottene så oppkonstruerte og urealistiske at de er lette å glemme.

At Jo Nesbøs nye bok er skrevet i koronaens tid, er åpenbart. Tittelnovellen «Rotteøya» er lagt til nær framtid, der en pandemi har ført til sivilisasjonenes totalkollaps.

Vi er i en USA-liknende storby, der det eneste som høres er knatring fra geværsalver, og det eneste som lyser i den mørklagte byen er påsatte branner. Brutale Mad Max-aktige gjenger herjer i gatene. En av dem er styrt av psykopaten Brad Lowe, en udugelig sønn av en av USAs rikeste menn. Hans eneste tegn på menneskelighet er den ulykkelige kjærligheten til Amy. Det skal vise seg å være fatalt for jenta. Jeg-personen er Amys far. Han tar en fryktelig hevn.

Hevnmotiv

Ved siden av noen til dels ganske skrudde far og sønn-forhold, går hevnmotivet som en rød tråd gjennom boka. Spesielt i sjakknovellen «Svart springer», også den lagt til en dyster framtid, der forretningskartellene og mafiaen styrer verdensøkonomien ved hjelp av sine fryktede leiemordere. Vår jeg-person er psykolog og hypnotisør, men etter at sønnen døde og kona begikk selvmord, valgte han av litt uklare årsaker å bli leiemorder. Denne fortellingen har på sin cliffhanger-aktige måte både spenning og sjarm. Den har til og med en riktignok sentimental, men kjærlighetsfylt avslutning. Mindre finurlig, ja, direkte fjollete, er «Sikadene», som leker seg med tanken på at vi lever i parallelle univers, der du kan gå tilbake i tid og omgjøre handlinger du angrer på.

De fleste av fortellingene bygger med andre ord på klassiske science fiction-klisjéer. De er ikke særlig elegante. Jo Nesbø har aldri vært en antydningens kunstner, men her skriver han med boksehansker. Den ene skurken er mer psykopatisk enn den andre.

Oppkonstruerte krimnoveller

Det verste er likevel at Nesbø bruker så mye tid på å sette oss inn i sine oppkonstruerte plott. Den svakeste i så måte er «Serum». Den foregår etter Den store krigen, og verden martres av det fryktede HIV-liknende viruset HADES. Her leker Nesbø seg med urklisjéen om et serum som kan gi evig liv, og en enda mer barnslig idé om en maskin som kan hente ut all informasjon fra hjernene våre, enten vi er levende eller døde.

Ikke bare er plottet konstruert, men Nesbø er så pompøs og grovkalibret at det blir intetsigende: «I hjørnet av leiligheten, foran kjøleskapet, står en brun lærkoffert. Det er en bombe, når den åpnes, vil alt gå til himmels, alt vi vet og ikke skal vite vil forsvinne. Men før det kan skje, må alt som er der inne i kofferten fortæres, hver hjernecelle må slukes og få vinger».

Det er bare få måneder siden Nesbø utgav «Sjalusimannen og andre fortellinger», også det en svak samling krimfortellinger. Om han fortsetter med denne masseproduksjonen, står han i fare for å skrive i stykker sitt ellers bemerkelsesverdige forfatterskap.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer